Welcome to Traumeverden.net

Dette er et diskusjonsforum for deg som strever med angst og angstrelaterte tilstander (PTSD og/eller ulike former for dissosiasjon) hovedsakelig etter traumer. Traumet kan skyldes en enkelt hendelse eller flere hendelser som barnog/eller voksen. Ingen traumer er for små. Det viktigste er hvordan du har det i dag etter hendelsen. Dette forumet er til for å gi og få støtte, dele erfaringer på godt og vondt, se at du ikke er alene m.m. Det kan også være godt å ha et sted hvor du kan dele din historie og dine tanker med andre. Vi oppfordrer medlemmer til å ha en "moralsk taushetsplikt" om hva andre medlemmer deler av seg og sitt.

Diskusjonsforumet er lukket og du må være innlogget for å få tilgang til kategoriene (se under). Vi håper du bidrar til en konstruktiv debatt og forholder deg til forumets regler.

På dette forumet finner du følgende hovedkategorier:

 

  1. Forum - Traumeverden.net: "Beskjeder fra admin (åpent forum)", "Tilbakemeldinger og Feilmeldinger"
  2. Om meg selv: "Presentasjon (obligatorisk)" og "Bli kjent med hverandre"
  3. Psyk. diskusjon: "Hva som helst", "Angst", "Dissosiasjon", "PTSD", "DID", "Hjelp - jeg er i ferd med å bli gal!", "Selvdestruktiv atferd", "Tanker og følelser" og "Litteratur og lenker"
  4. Generell diskusjon: "Ordet er fritt", "Mat, vekt og ernæring", "Fysisk helse/sykdom, livsstil og trening", Litteratur og poesi", "Vitser og moro!" og "Ønsker kontakt"
  5. Mitt private hjørne: "Dagbok" og "Dikt"

 

Vi har også et omfattende Informasjonsforum med mange artikler om angst, traumer, dissosiasjon, selvhjelp og terapi.
Vi tilbyr også Spørsmål og svar for gjester der du kan stille spørsmål uten å være medlem av forumet.

 

Velkommen skal du være akkurat slik du er!

 

 

Sign in to follow this  
Followers 0
Elli

Sår som aldri gror

Sårene gror aldri

 

Hentet fra: http://www.bt.no/btmeninger/debatt/Sarene-gror-aldri-332612b.html

 

Ofrene bærer selv på hemmeligheten og skammen for å beskytte familien.

 

Advarsel: Dette innlegget handler om overgrep mot barn. Likevel håper jeg du trosser lysten til ikke å lese videre. For det er viktig at du leser. Barna det gjelder trenger at du gjør det. De trenger at du bryr deg. De finnes, og det er flere av dem enn du kanskje tror. Du skal vite at det krever noe av meg å fortelle deg om det også. Jeg velger å gjøre det likevel. Noen må gi barna en stemme.

 

I 2012 ga jeg ut boken «Mammas svik» med «Elines» historie fra overgrepssaken i Alvdal og Gjerdrum. I årene som er gått siden, har jeg fått mange henvendelser fra andre overgrepsofre. Unge og eldre, skoleelever, pensjonister, uføre, gifte og ugifte. De kommer fra hele landet, nord, sør, øst og vest – fra alle samfunnslag. Det de har til felles, er at de bærer på en hemmelighet som er altfor vond til å bære alene.

 

Likevel gjør de det fordi konsekvensene ved å stå frem er for stor. Vi andre skvetter når vi leser om overgrep. Senest i den såkalte «Dark Room-saken» fra Hordaland. Er det mulig? Virkeligheten overgår ofte all fantasi. Vi klarer ikke, vil ikke tro det, eller snur ryggen til med et «huff da».

 

DET STORE SVIKET: Mange sier de ikke orker å lese «Mammas svik». De spør meg: «Hvordan klarte du å skrive boken?» Svaret er enkelt. Hvordan kunne jeg la være, skriver Anne-Britt Harsem.

 

Derfor bærer de på hemmeligheten og skammen alene for å beskytte oss andre og familien. For ikke engang familien vil vite av det som har skjedd. De vil ikke tro det, og offeret blir en trussel. Derfor har mange av dem skrevet ned historien sin og sendt den til meg i stedet – i fortrolighet.

 

At det var så mange triste skjebner der ute, ante jeg ikke. Heller ikke at de fleste overgripere går ustraffet i graven. Det vet jeg nå. Et like stort svik er alle de mødrene som har sett en annen vei. Som ikke vil se, ikke vil vite.

 

De som har skrevet til meg, forteller om psykiske skader fra overgrepene de har vært utsatt for i barndommen. Noen mer enn andre. Mange har falt utenfor arbeidslivet, det sosiale livet og til slutt også familielivet. Alt går i oppløsning.

 

Fysiske skader som sår, blåmerker, et revnet underliv - det gror. Kroppen leger seg raskt. Tidligere i år var jeg til stede ved et informasjonsmøte om medisinske undersøkelser av barn utsatt for vold og/eller seksuelle overgrep ved Oslo universitetssykehus. Det som overrasket meg, var at nitti prosent av barna som blir utredet ved mistanke om overgrep ikke har fysiske tegn på dette. Jo lenger tid som går fra overgrepet til barnet blir undersøkt, jo vanskeligere er det å finne fysiske bevis på dette. Allerede etter få dager kan det være vanskelig å finne fysiske bevis, selv etter penetrering.

 

Den psykiske skaden, derimot, den er ofte livslang. Noen av overgrepsofrene bærer smerten sin utenpå, arr oppover armer og ben. Selvskading. Unge uføre som resultat av misbruk. Vanskelig fungering i ekteskap. Alkohol. Narkotika. Spiseforstyrrelser. Jeg har fått servert et utall av skjebner som er en konsekvens av misbruk. Om jeg bare kunne fått stilt overgriperne deres ett eneste spørsmål: «Var det verdt det?»

 

Barn som blir grovt utnyttet og sviktet av omsorgspersoner, utvikler tilknytningsvansker. Det skjedde med «Eline» i «Mammas svik» og gjorde at hun ikke klarte å gi sin egen datter trygghet og omsorg da hun selv ble mamma. Datteren ble plassert i fosterhjem. Ringvirkningene er med andre ord store og fatale.

 

Rettferdighet er helt grunnleggende for alle mennesker. Det ligger mye helbredelse i rettferdighet. Jeg tror det er svært vanskelig å komme ut av offerrollen, å helbredes, uten at rettferdighet oppnås. Det betyr at man må anmelde uretten som er begått. Overgriperen må stilles til ansvar. Dessverre vet vi at det kan bli en enda større belastning ikke å bli trodd. Ikke bli hørt.

 

Mange sier de ikke orker å lese «Mammas svik». De spør meg: «Hvordan klarte du å skrive boken?» Svaret er enkelt. Hvordan kunne jeg la være? «Eline» kom til meg med historien sin. Hun ba meg skrive boken fordi hun hadde et ønske om hjelpe andre i samme situasjon. Skulle jeg sagt ne, at jeg ikke orket?

 

Det var en vanskelig, nesten umulig oppgave å formidle et budskap som omhandler voldtekt av barn. Underveis var det jeg som satt og gråt, det var «Eline» som trøstet meg, ikke omvendt. Hun klemte meg og sa: «Det går fint nå. Det var ikke så ille, vet du.»

 

Da bestemte jeg meg for å ta meg sammen. Hun skulle i det minste slippe å trøste meg. I stedet noterte jeg, begynte å skrive ned det hun fortalte. Jeg leste dagboken hennes og barnevernsjournalen. Det var hundrevis av sider. Jo mer jeg leste, jo mer rystet ble jeg.

 

Hvis «Eline» orket å dele sin historie, og jeg orket å skrive den, så håper jeg du klarer å lese den. Kunnskap er forebyggende. Vi må vite hva vi ser etter. Og det er bedre å melde fra en gang for mye enn en gang for lite.

 

Jeg er ofte til stede ved tilrettelagte avhør av barn. Ingenting er mer gledelig enn de gangene det avkreftes at noe galt har skjedd. I de mer alvorlige sakene er det godt å vite at barnet er fanget opp, og at det får hjelp.

Share this post


Link to post
Sign in to follow this  
Followers 0

Leveregler

Du skal ikke plage andre,
du skal være grei og snill.
Og forøvrig kan du gjøre som du vil.

(Thorbjørn Egners "Kardemommeby")
"Å være forsiktig er bedre enn å be om unnskyldning"
(Engelsk ordtak)

"Det vi får bevisstgjort, kan vi ofte gjøre noe med.
Det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss"
(Johnsen Gordon)
"Jeg ønsker å akseptere alle mine følelser, ikke fordi de er gode eller dårlige, riktige eller gale, men fordi de eksisterer og derfor er virkelige!"
(Karsten Isachsen)

"Vil en forfølge angsten og ikke la den herske, får en gå til de stedene hvor den bor"
(Aksel Sandemose)