Welcome to Traumeverden.net

Dette er et diskusjonsforum for deg som strever med angst og angstrelaterte tilstander (PTSD og/eller ulike former for dissosiasjon) hovedsakelig etter traumer. Traumet kan skyldes en enkelt hendelse eller flere hendelser som barnog/eller voksen. Ingen traumer er for små. Det viktigste er hvordan du har det i dag etter hendelsen. Dette forumet er til for å gi og få støtte, dele erfaringer på godt og vondt, se at du ikke er alene m.m. Det kan også være godt å ha et sted hvor du kan dele din historie og dine tanker med andre. Vi oppfordrer medlemmer til å ha en "moralsk taushetsplikt" om hva andre medlemmer deler av seg og sitt.

Diskusjonsforumet er lukket og du må være innlogget for å få tilgang til kategoriene (se under). Vi håper du bidrar til en konstruktiv debatt og forholder deg til forumets regler.

På dette forumet finner du følgende hovedkategorier:

 

  1. Forum - Traumeverden.net: "Beskjeder fra admin (åpent forum)", "Tilbakemeldinger og Feilmeldinger"
  2. Om meg selv: "Presentasjon (obligatorisk)" og "Bli kjent med hverandre"
  3. Psyk. diskusjon: "Hva som helst", "Angst", "Dissosiasjon", "PTSD", "DID", "Hjelp - jeg er i ferd med å bli gal!", "Selvdestruktiv atferd", "Tanker og følelser" og "Litteratur og lenker"
  4. Generell diskusjon: "Ordet er fritt", "Mat, vekt og ernæring", "Fysisk helse/sykdom, livsstil og trening", Litteratur og poesi", "Vitser og moro!" og "Ønsker kontakt"
  5. Mitt private hjørne: "Dagbok" og "Dikt"

 

Vi har også et omfattende Informasjonsforum med mange artikler om angst, traumer, dissosiasjon, selvhjelp og terapi.
Vi tilbyr også Spørsmål og svar for gjester der du kan stille spørsmål uten å være medlem av forumet.

 

Velkommen skal du være akkurat slik du er!

 

 

Sign in to follow this  
Followers 0
Elli

Den første dagen i ditt nye liv - om å være alene med sorgen

Den første dagen i ditt nye liv

 

Hentet fra: https://social.shorthand.com/OmsorgForDoende/jgYtT1DhOWn/den-forste-dagen-i-ditt-nye-liv

 

Begravelsen. Du sitter der. De siste 45 minuttene har du bare eksistert. Du har lyttet til prestens ord, samtidig som du egentlig har hatt mer enn nok med deg selv. Du får ikke frem noen ord. Gråten har tatt deg. Det uvirkelige har fått sitt punktum. - For nå.

 

Du går fremst bak kisten. Dette er ditt absolutte siste farvel. Ikke bare står det trykket på flere av bårebukettene, men du vet så inderlig godt at dette er det siste minnet du opplever med den du var så glad i.

 

Kroppen er tung. Hodet føles tomt, samtidig som hjernen jobber med å forstå at alt er slutt. Den siste timen har du bare eksistert. Det er de siste reservene av styrken din som har holdt deg oppe.

 

Minnestunden venter. Du takker for all omsorg og støtte i tiden som har gått, siden døden kom inn i livet ditt. Det er ikke måte på hvor mange klemmer og lykkeønskninger du mottar. Alle forstår deg. Alle "føler tapet ditt" - og sørger med deg..

 

Du drar hjem. Du er på ditt såreste. Du er sliten. Du kjenner at sorgen tar tak i deg. Kanskje har du aller mest lyst til å bare sette deg ned for å skrike og grine. Hjernen din sender deg bilder av kisten. Alle menneskene som møtte opp. Alle blomstene. Alle klemmene.

 

Alene. - Helt alene..

 

Etter en dårlig natts søvn, så senker stillheten seg. Dette er den første dagen på ditt nye liv. Et nytt liv som du egentlig ikke ønsker velkommen. Dette er også den første dagen hvor du tillater deg selv å senke skuldrene. Alt har gått i ett, siden du mistet din kjære. Hjernen din spiller den absurde scenen om igjen og om igjen: Kisten, pyntet med blomstene fra deg, senkes. Det er kun minnene igjen. Alt føles vondt og uvirkelig.

 

Tankene kommer. Hva nå?

 

Fra det øyeblikket din kjære lukket øynene for siste gang, og frem til nå, så har alle vært der for deg. De har ringt deg. De har besøkt deg. De møtte opp i begravelsen for å vise sin siste respekt. Du satte pris på det. Hjemmet ditt ser ut som en liten blomsterbutikk. Sammen med gode ord, på små blomsterkort.

 

Etterhvert så visner blomstene. Samtidig visner engasjementet fra menneskene rundt deg. Dødsfallet begynner å bli "gammelt nytt" - selv om det for deg føles som om at alt skjedde i går. Det er først nå din sorg begynner for alvor. Du har ikke hatt tid til å føle på den ordentlig - før nå.

 

Det er kanskje NÅ du trenger alle klemmene, telefonene, blomstene og støtten... - men du føler nå at sorgen kun er ditt domene. Ene og alene. Du føler deg alene.

 

Dagene går. Du lever. I alle fall, så prøver du så godt du kan. Du leser ikke lengre morgenavisen. Du bare blar igjennom. Hodet ditt er ikke helt der det pleide å være. Du er tilbake på jobb. Livet må jo gå sin gang, tenker du. Du hører at arbeidskollegene dine diskuterer siste nytt. De smiler. De ler. Du har følelsen av at verden går videre for alle andre, uten at noe spesielt har skjedd.

 

Det sies at tiden leger alle sår. Du er i tvil. Det kan gå uker, måneder eller år, før du er overbevist. Du vil aldri komme over tapet. Du vil aldri slutte å minnes. Du vil alltid ønske at døden ikke kom inn i livet ditt. Samtidig er du så smertelig klar over at døden er det eneste sikre her i livet. Denne gangen rammet den deg. Du føler at den har tatt eiendomsretten over deg.

1 person likes this

Share this post


Link to post
Sign in to follow this  
Followers 0

Leveregler

Du skal ikke plage andre,
du skal være grei og snill.
Og forøvrig kan du gjøre som du vil.

(Thorbjørn Egners "Kardemommeby")
"Å være forsiktig er bedre enn å be om unnskyldning"
(Engelsk ordtak)

"Det vi får bevisstgjort, kan vi ofte gjøre noe med.
Det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss"
(Johnsen Gordon)
"Jeg ønsker å akseptere alle mine følelser, ikke fordi de er gode eller dårlige, riktige eller gale, men fordi de eksisterer og derfor er virkelige!"
(Karsten Isachsen)

"Vil en forfølge angsten og ikke la den herske, får en gå til de stedene hvor den bor"
(Aksel Sandemose)