Welcome to Traumeverden.net

Dette er et diskusjonsforum for deg som strever med angst og angstrelaterte tilstander (PTSD og/eller ulike former for dissosiasjon) hovedsakelig etter traumer. Traumet kan skyldes en enkelt hendelse eller flere hendelser som barnog/eller voksen. Ingen traumer er for små. Det viktigste er hvordan du har det i dag etter hendelsen. Dette forumet er til for å gi og få støtte, dele erfaringer på godt og vondt, se at du ikke er alene m.m. Det kan også være godt å ha et sted hvor du kan dele din historie og dine tanker med andre. Vi oppfordrer medlemmer til å ha en "moralsk taushetsplikt" om hva andre medlemmer deler av seg og sitt.

Diskusjonsforumet er lukket og du må være innlogget for å få tilgang til kategoriene (se under). Vi håper du bidrar til en konstruktiv debatt og forholder deg til forumets regler.

På dette forumet finner du følgende hovedkategorier:

 

  1. Forum - Traumeverden.net: "Beskjeder fra admin (åpent forum)", "Tilbakemeldinger og Feilmeldinger"
  2. Om meg selv: "Presentasjon (obligatorisk)" og "Bli kjent med hverandre"
  3. Psyk. diskusjon: "Hva som helst", "Angst", "Dissosiasjon", "PTSD", "DID", "Hjelp - jeg er i ferd med å bli gal!", "Selvdestruktiv atferd", "Tanker og følelser" og "Litteratur og lenker"
  4. Generell diskusjon: "Ordet er fritt", "Mat, vekt og ernæring", "Fysisk helse/sykdom, livsstil og trening", Litteratur og poesi", "Vitser og moro!" og "Ønsker kontakt"
  5. Mitt private hjørne: "Dagbok" og "Dikt"

 

Vi har også et omfattende Informasjonsforum med mange artikler om angst, traumer, dissosiasjon, selvhjelp og terapi.
Vi tilbyr også Spørsmål og svar for gjester der du kan stille spørsmål uten å være medlem av forumet.

 

Velkommen skal du være akkurat slik du er!

 

 

Sign in to follow this  
Followers 0
Elli

Ettervirkninger av traumatiserende hendelser i barndom og oppvekst

Ettervirkninger av traumatiserende hendelser i barndom og oppvekst

 

Av psykolog Arne Blindheim

 

Merk: Dette er hentet fra et kapittel av en Norsk Offentlig Utredning (NOU) skrevet i 2012. I denne artikkelen har jeg (Elli) tatt bort deler av avsnitt 2.4 da dette ikke er like vesentlig/interessant for Traumeverdens medlemmer. Du kan lese kapittelet i sin helhet på: NOU 2012 - 5 på Regjeringen.no

 

Innhold:

  • 2.1 Hva er traume?
  • 2.2 Litt historie om forståelsen av sammenhengen mellom psykisk helse og traumatiserende
  • 2.3 Hva vi vet i dag om sammenhengen mellom psykisk helse og traumatiserende hendelser i oppvekst
  • 2.4 Effekten av traumatiserende hendelser på nervesystemet
  • 2.5 Forståelse og konsekvenser av kronisk traumatisering
  • 2.5.1 Dissosiasjon
  • Den tilsynelatende velfungerende delen som ignorerer det som har skjedd
  • Det sårbare «barnet»
  • Den kontrollerende delen
  • 2.5.2 Dissosiasjon og desorganisert tilknytning
  • 2.5.3 Vansker med affektregulering
  • 2.5.4 Vansker i forhold til seg selv
  • 2.5.5 Angst og utrygghet
  • 2.5.6 Interpersonlige vansker
  • 2.6 Avslutning
     

 

I de siste årene har det kommet en stadig økende mengde kunnskap som har vist de alvorlige konsekvensene som dårlige oppvekstvilkår kan ha for barn. Det er i dag ikke lenger et spørsmål om oppvekstvilkår kan ha store negative konsekvenser for barn, men mer hvilke typer oppvekstvilkår som gir hvilke konsekvenser, hvilke faktorer som har dempende eller forsterkende effekter, hvilke type symptomer som er risiko for senere skjevutvikling, og andre mer detaljerte spørsmål. I dette vedlegget belyses hvilke konsekvenser ulike skadelige hendelser og oppvekstvilkår kan ha for barn, både psykologisk, psykofysiologisk og samfunnsmessig. Vi skal også se på hvordan en kan forstå de symptomene som en kan få etter ulike former for traumatiserende hendelser.

 

2.1 Hva er traume?

Traumebegrepet brukes nokså utydelig og forskjellig i litteraturen. Ofte blir det brukt synonymt med ulike typer hendelser som vold, seksuelle overgrep, ulykker, osv. Imidlertid har forskning (Kessler et al. 1995, Breslau et al. 1998) vist at mange klarer seg nokså fint etter ulike typer enkelthendelser av dette slaget. For eksempel viser studier at det kun er ca. 6-9 % som får Posttraumatisk Stress Lidelse (PTSD) etter ulykker, 3,7-5,4 % som får PTSD etter naturkatastrofer, 12,6-16,2 % etter plutselig tap av nær person, ca. 12-26 % etter overfall, mens det er ca. 39 % som får PTSD etter krigsopplevelser og 46-65% etter voldtekt. Generelt sett kan en derfor si at de fleste ser ut til ikke å ha vesentlige posttraumatiske ettervirkninger over tid etter denne type hendelser. Det blir derfor nokså meningsløst å si at en har vært utsatt for et traume når en ikke har traumesymptomer. Mer meningsfullt blir det å bruke traumebegrepet i dets opprinnelige mening (begrepet er fra gresk og betyr «sår»), noe som gjenspeiler at det å bli traumatisert er en subjektiv reaksjon på en potensielt traumatiserende hendelse (Van der Hart et al. 2006). En kan altså være traumatisert etter denne type hendelser, men ikke nødvendigvis.

 

Van der Hart, Nijenhuis og Steele (2006) mener det sentrale i en posttraumatisk tilstand er at det har skjedd en hendelse som overstiger personens integreringskapasitet, og om en person blir traumatisert avhenger derfor av personens integreringskapasitet i forhold til styrken på hendelsen. De definerer integreringskapasitet slik:

 

«Individets evne til å sette sammen og differensiere deler av ens erfaring og opplevde hendelser, for å skape meningsfulle relasjoner mellom en rekke erfaringer og hendelser som henger sammen, fullt ut virkeliggjøre disse, og å bli klar over hvordan de påvirker ens liv og andres liv.» (oversatt fra Van der Hart et al, 2006)

 

Vi skal komme tilbake til mer forståelse vedrørende det å bli traumatisert. Foreløpig er det viktig at med begrepet traumatisering menes de som har vært utsatt for noe som har gitt posttraumatiske ettervirkninger, da en har opplevd en eller flere hendelser som har overgått ens evne til å integrere dette i ens historie om seg selv (autobiografiske hukommelse).

 

Det er imidlertid en langt større risiko for å bli traumatisert når personer blir utsatt for hendelsene i barndom og oppvekst, når de traumatiske opplevelsene skjer i barnets omsorgssystem, og når de er gjentatte og kroniske, enn når dette ikke er tilfelle (Van der Kolk 1993, Felitti et al. 1998) Det er først og fremst her en finner de som utvikler til dels alvorlige psykiske lidelser (Putnam 2006, Felitti 1998). Som vi skal se under er denne kunnskapen slett ikke ny.

 

2.2 Litt historie om forståelsen av sammenhengen mellom psykisk helse og traumatiserende hendelser i barndom og oppvekst

Inntil 1800-tallet var det lite oppmerksomhet på at det kunne være en sammenheng mellom sterke opplevelser i barndom og oppvekst og psykisk helse. På midten av 1800-tallet finner en imidlertid en gryende interesse for effekten av barns oppvekstvilkår. En av de som var opptatt av dette var Ambroise Tardieu (ref. i Dorahy et al. 2010), som skrev:

 

«Among the numerous and very diverse facts which make up the medico-legal history of blows and wounds, there is one that forms a group completely separate from the rest. These facts, which until now have remained in total obscurity, deserve, for more than one reason, to be brought to the light of day. I am speaking of the facts of cruelty and brutal treatment of which children are particularly the victims and which derive from their parents, their teachers, from those, in a word, who exercise more or less direct authority over them.» (Tardieu 1860).

 

Hvordan symptomer på psykiske lidelser kan henge sammen med traumatiserende opplevelser i oppvekst, kom imidlertid først på alvor frem i lyset i Frankrike i siste halvdel av 1800-tallet da bl.a. Paul Briquet, Jean Martin Charcot, Sigmund Freud og Joseph Breuer (gikk i lære hos Charcot i Frankrike) og Pierre Janet oppdaget sammenhengen mellom det som den gangen kaltes hysteri og traumatiserende hendelser i oppvekst. Hysteri var kjennetegnet av en rekke symptomer som angst og søvnløshet, emosjonelle svingninger, muskelkramper, lammelser og andre somatiske plager, irritabilitet og tap av appetitt. De oppdaget at en stor andel av de pasientene som hadde denne diagnosen rapporterte om vold og seksuelle overgrep i oppveksten.

 

Freud reiste tilbake til Wien og la frem det han kalte for «the seduction theory» på en psykiatri- og nevrologikonferanse i 1896. Hans teori var at årsaken til hysteri var seksuelle overgrep. Teorien ble svært dårlig mottatt og latterliggjort, og Freud selv endret også sin teori året etter og erstattet den med sin ødipusteori, der forklaringen på fortellinger om seksuelle overgrep ble forklart med at disse kvinnene hadde ubevisste og forbudte fantasier om at de var forelsket i sin far, og at dette ble omdannet til fantasier om seksuelle overgrep. Enkelte vil hevde at Freud reddet sin karriere med denne teoretiske helomvendingen (Masson 1984) I Paris utviklet imidlertid Pierre Janet sin omfattende modell for forståelse av posttraumatiske og dissosiative symptomer (vi kommer tilbake til forståelse av dissosiasjon senere i kapittelet) som grunnlag i sterke barndomserfaringer. Janet møtte imidlertid også motstand på «Pitié-Salpêtrière Hospital», der han arbeidet sammen med Charcot. En av de som var uenig med Janet var Joseph Babinski som mente at symptomene på hysteri var forårsaket av suggesjon (Dorahy et al. 2010). Både Janet og Babinski hadde sine tilhengere og en fikk derved en deling av forståelsen på hysteri. Da Babinski overtok som direktør for sykehuset ble det mye hans forståelse som fikk dominans. Selv om flere av de ledende aktørene på denne tiden, og i dette miljøet, også studerte det de kalte «krigshysteri», hysteri hos soldater under første verdenskrig (Bogousslavsky 2010), ble det etter dette lite fokus på sammenhengen mellom disse symptomene og traumatiserende hendelser i oppveksten.

 

Imidlertid skjedde det i årene som kom flere store kriger, der en så at soldater fikk en rekke symptomer som bl.a. lammelser, tap av sanser, mutisme, mareritt, angst, hjertebank, svimmelhet og desorientiering (Rivers 1918, Van der Hart et al. 2000). At disse symptomene kunne ha sammenheng med også andre typer traumatiserende hendelser enn krig ble ikke gjenoppdaget før kvinnebevegelsen på 1970-80 tallet (Van der Kolk et al. 1996). Utover 1980- og 90-tallet skjedde det en eksplosiv utvikling vedrørende kunnskap omkring psykisk helse og traumatiske hendelser, og dette har fortsatt også helt frem til våre dager, og er i dag et felt vi har fått svært mye kunnskap om. Janet sin kunnskap har kommet til heder og verdighet igjen, mange år etter hans død. Skepsisen hos og splittelsen mellom fagfolk som kom frem i Frankrike på slutten av 1800-tallet er imidlertid fortsatt til stede, og kan sees på som et symbol på det som traumatisering handler om, noe vi skal komme tilbake til. Vi skal i det følgende først se på litt av den kunnskapen som vi har fått.

 

2.3 Hva vi vet i dag om sammenhengen mellom psykisk helse og traumatiserende hendelser i oppvekst

En regner vanligvis med fire former for omsorgssvikt. Dette er fysisk mishandling, seksuelt misbruk, emosjonell trakassering og neglisjering. Alle disse formene for omsorgssvikt kan føre til at barnet kan bli traumatisert og derved utvikle psykiske og fysiske vansker. Majoriteten av studiene har vært på fysisk mishandling og seksuelle overgrep, men i den senere tid har også emosjonell trakassering og neglisjering blitt mer studert, og en finner at også disse formene for omsorgssvikt kan gi alvorlige følger (Dutra et al. 2009, Teicher et al. 2006, Fellitti 1998, Gilbert et al. 2009)

 

En rekke studier bekrefter en svært høy sammenheng mellom traumatiserende hendelser, spesielt når det skjer i ens omsorgssystem, og senere psykisk helse hos mennesker. Det er også dokumentert at tidlig stress kan påvirke atferd i voksen alder hos dyr (Lopez, Akil & Watson, 1999).

 

Den mest omfattende av studiene som viser klare sammenhenger mellom traumatiserende hendelser og psykiske helse er ACE-studien (Fellitti & Anda 1998). Den viste blant annet at mennesker som har opplevd fire former for det de kaller «adverse childhood experiences» (emosjonell vold, fysisk vold, seksuelt misbruk, neglisjering, rusmisbruk, psykiske vansker i familien, vold mot mor, fengsling, bare ha en eller ingen foreldre) har 4600% økt risiko for å utvikle rusmisbruk hvis det er gutter, 460% økt risiko for å utvikle depresjon, og 3000-5100% økt risiko for selvmordsforsøk, enn de som har ingen «adverse childhood experiences». Risikoen for å utvikle fysisk sykdom er også langt høyere, og generelt sett fører «adverse childhood experiences» til tidligere død. Andre undersøkelser viser at barn som har opplevd vold og overgrep har 3-5 ganger økt risiko for å utvikle depresjon og 12 ganger større risiko for å utføre selvmordsforsøk. Fysisk mishandlede tenåringer har 6 til 12 ganger større risiko for å utvikle rusmisbruk, og seksuelt misbrukte tenåringer har 18-21 ganger større risiko for å utvikle rusmisbruk (ref. i Putnam 2006)

 

Undersøkelser der en har studert personer som har vært seksuelt misbrukt, viser blant annet økt grad av depresjon, selvskading, angst, isolasjon, svakt selvbilde, rusmisbruk, en tendens mot å oppleve vold og overgrep på nytt i nye relasjoner, flere innleggelser i psykisk helsevern, suicidal atferd, somatiske plager og svakere fungering som foreldre (Jumper 1995, Neumann et al. 1996, Brownie & Finkelhor 1986, Beitchman et al 1992, Kendall-Tackett et al. 1993, Kessler et al. 2010).

 

En studie som gikk over 23 år (Trickett et al. 2011), viser signifikante økninger i en rekke ulike psykiatriske tilstander, at kvinner som hadde vært seksuelt misbrukt som barn hadde større grad av risikofylt seksuell atferd, samt større andel av tenåringsgraviditeter. Studien viste også at de som var seksuelt misbrukt som barn hadde nesten dobbel så stor risiko for å oppleve vold og seksuelt misbruk som voksne, og fire ganger så stor risiko for å utvikle selvskading og suicidal atferd enn de som ikke hadde vært seksuelt misbrukt. Forskerne fant også negativ innvirkning på skoleprestasjoner og negativ atferd i skolen, langt større risiko for overvekt i voksen alder, utvikling av tidligere pubertet, større risiko for gynekologiske vansker, svakere immunsystem og generelt dårligere fysisk helse, og de utsetter sine egne barn for økt risiko for vold, seksuelt misbruk og neglisjering. Traumatisering ser også ut til å være den beste predikatoren for rusmisbruk hos kvinner (Putnam 2004).

 

Martin Teicher (2006) har også gjort omfattende studier på virkninger av ulike former for omsorgssvikt, som fysisk mishandling, seksuelt misbruk og emosjonell trakassering, og har funnet at det å ha vært utsatt for alle disse formene for omsorgssvikt har klare sammenhenger med nivå av angst, depresjon, sinne/fiendtlighet og dissosiasjon. Han finner imidlertid at utslagene blir spesielt store når en har vært utsatt for flere former for omsorgssvikt. Over halvparten av de som har vært utsatt for en form for omsorgssvikt i denne studien, hadde også vært utsatt for flere former for omsorgssvikt. Spesielt interessant er det også at studien viser at det å ha vært utsatt for emosjonell trakassering ser ut til å være like alvorlig som fysisk mishandling og seksuelle overgrep.

 

I flere år har det vært mange som har ment at omsorgssvikt og psykologiske faktorer i oppvekst kun har innvirkning på lettere psykiske lidelser, mens når det gjelder mer omfattende tilstander som psykoser, bipolare lidelser, og alvorlig depresjon handler det mer om genetiske faktorer. Imidlertid er det nå en rekke studier som viser klare sammenhenger mellom traumatiserende hendelser i oppveksten og alvorlige psykiske lidelser. En studie av 130 inneliggende psykiatriske pasienter med ulike psykiatriske diagnoser, viste at 76,8% av mennene, og 54,1% av kvinnene hadde opplevd fysisk vold i oppveksten, mens 40,6 av mennene og 62,3% av kvinnene hadde opplevd seksuelt misbruk i oppveksten (McFarlane 2006). En metastudie av ti undersøkelser av kvinner med alvorlige psykiske lidelser (Goodman et al. 1997) viser tall på mellom 26,3% (kun incest) og 65% på seksuelt misbruk, og 34-87% som rapporterer om fysisk mishandling i oppvekst. Seks av studiene viste at 45-92% hadde vært utsatt for enten fysisk mishandling eller seksuelle overgrep. De andre studiene hadde ikke mål på dette. En annen metastudie på 46 studier av sammenhengen mellom alvorlige psykiske lidelser hos kvinner, der over halvparten var psykotiske, viser i gjennomsnitt at 68,8% av pasientene rapporterte enten fysisk mishandling eller seksuelt misbruk i barndom (Read et al. 2005). Det er også funnet en sammenheng mellom vold og psykotiske symptomer hos 12 år gamle barn (Arseneault et al. 2011). Traumatiserte barn har også en kraftig økt risiko for å oppleve vold og overgrep som voksne, for eksempel voldtekter og mishandling i parforhold (Perepletchikova & Kaufman (2010), Chan 2011, Poister et al. 2010) eller at de selv utfører vold og overgrep mot andre (Erwin et al. 2000, Macri, 1999, Spitzer et al., 2001, Veneziano, Veneziano, & LeGrand, 2000). For eksempel rapporterer opp mot 75 % av voksne som har utført seksuelle og fysiske overgrep om misbruk og vold i sin egen barndom (De Bellis, 2001).

 

De ulike formene for omsorgssvikt blir ikke i tilstrekkelig omfang oppdaget i hjelpeapparatet. I McFarlanes undersøkelse fra 2006 som er referert over var det hele 56% av de som hadde opplevd vold og seksuelle overgrep der dette ikke var nevnt i pasientenes journaler. I en norsk undersøkelse (Reigstad et al. 2006), var det 60,2% av 129 ungdommer som gikk i behandling i Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker som på en spørreundersøkelse rapporterte å ha vært utsatt for fysisk mishandling eller seksuelt misbruk. Imidlertid var det kun 1,6-1,9% (i og utenfor familie) av de samme 129 ungdommene som hadde fått diagnostisert seksuelt misbruk, og kun 0,4% av ungdommene som hadde fått diagnostisert at de hadde vært utsatt for vold.

 

Kunnskap tilsier at barn som har blitt tidlig traumatisert kan ha en rekke ulike symptomer, som konsentrasjonsvansker (på grunn av mye å tenke på, gjenopplevelser av traumatiske hendelser, indre uro osv.), og har høy indre uro (da barnet er engstelig). Dette er også sentrale symptomer i en ADHD-diagnose. Kan en tenke seg at mange barn som er traumatiserte får en ADHD-diagnose i psykisk helsevern? Dette er det gjort studier på, og en studie viser at ADHD er den mest hyppige diagnosen brukt på seksuelt misbrukte barn (McLeer 1994). En annen studie der en sammenlignet voksne som hadde fått en ADHD-diagnose og voksne som ikke hadde fått en ADHD-diagnose, viste at mens 17,6% av kvinnene og 20% av mennene uten ADHD-diagnose hadde opplevd moderat til alvorlig omsorgssvikt, hadde 56,4% av kvinnene og 56,3% av mennene med ADHD-diagnose opplevd moderat til alvorlig omsorgssvikt (Rucklidge et al 2006). Disse tallene viser blant annet betydningen av hvor viktig kunnskap om dette feltet er innenfor psykisk helsevern, og hvor lett det er for barn og voksne som blir henvist til hjelpeapparatet, og ikke bli sett, og kun få signaler om at det er noe galt med deg, og du har en sykdom, og ikke få bekreftelse på at symptomene kan skyldes at de lever eller har levd i et svært usunt omsorgssystem.

 

2.4 Effekten av traumatiserende hendelser på nervesystemet

Menneskers utvikling er ikke bare et resultat av miljøet en lever i; spedbarn har arveegenskaper og sannsynligvis ulikt temperament allerede fra fødsel (Kagan et al. 1989). Foster blir påvirket av stress og atferd hos moren, slik som rus og røyking. Det kan øke barnets uro og stress. Ulikt temperament hos barnet er med på å forme samspillet med omsorgspersonene (Bostrøm et al. 2011). Hvordan det går med barnet ser imidlertid ut til å avhenge mer av foreldrene enn av barnet. Noen forskere har hatt vansker med å identifisere «vanskelige» barn, og mener at denne betegnelsen kan ha å gjøre med foreldrenes persepsjon og emosjonelle utilgjengelighet (Wolke & St. James-Robert 1987, Egeland & Sroufe 1981), og at reaktiv stil blir etablert det første leveåret (Sroufe 1995). «Vanskelig» temperament ser uansett ikke ut til å predikere at det går dårlig med barnet, så lenge foreldrene møter barnets behov (Belsky et al. 1998). En studie viser at genetisk predisponerte urolige rotter som var engstelige og stresset når de var hos mor, ble etter hvert rolige og trygge når de ble plassert hos trygge voksne hunrotter (Francis et al. 1999). En annen studie viser at genetisk rolige rotter ble aggressive når de ble plassert hos aggressive hunrotter og omvendt (Flandera & Novakova 1975). En studie med menneskespedbarn med utrygg tilknytning viste at når mødre fikk hjelp med sitt samspill med barna, vokste de fleste av disse opp med trygg tilknytning (Van den Boom 1994).

 

De siste årene har en ikke bare fått kunnskap om hvordan tidlig og omfattende traumatisering virker inn på ens psykiske helse, men også hvordan denne form for erfaringer også virker inn på vårt nervesystem. Noe av det som generelt sett er det mest oppsiktsvekkende ved hjerneforskningen er, motsatt av hva en har trodd tidligere, at hjernen vår er plastisk. Plastisk vil si at den endrer seg alt etter hvilke typer erfaringer vi gir den. På samme måte som musklene våre i kroppen blir sterkere eller svekkes alt etter hvilke erfaringer de får, så virker hjernen på samme måte. Hjernen vår ser ut til å endre seg og tilpasse seg det miljøet en lever i. En trener opp de egenskapene som en trenger, mens egenskaper som ikke ser ut til å være så viktige, svekkes. En kan si at hjernen er brukeravhengig (Perry 1995). Dette har omfattende konsekvenser for å forstå hvordan tidlige påvirkninger har innvirkning på en person. For eksempel ser det ut til at barn som har vokst opp med familievold, blir ekstra på vakt i forhold til «å se» sinte ansikter, og at disse barna reagerer sterkere på ansikt som uttrykker sinne relativt til andre ansiktsuttrykk (Pollak, 2000), Disse barna trenger langt mindre visuell informasjon enn andre barn for å identifisere ansikt som de opplever uttrykker sinne (Pollak & Sinha 2002). Det er lett å tenke seg at disse reaksjonene kan føre til at barnet reagerer lettere med aggresjon enn andre, da de lettere «ser» fiendtlighet hos andre mennesker enn barn som ikke har vokst opp med vold.

 

Hjernen virker å være mer plastisk dess yngre den er, samt at den utvikler seg svært langsomt, og ser ikke ut til å være biologisk sett ferdig moden inntil personer er over 20 år (Gogtay et al. 2004). Dette betyr i praksis at dess yngre personen er, dess større innvirkning har psykologiske erfaringer, og dess eldre man blir, dess vanskeligere blir det å endre på strukturene i hjernen. De mest grunnleggende strukturene i hjernen utvikler seg først, og er derfor spesielt sensitiv tidlig i livet for hvilke erfaringer en får. Disse grunnleggende strukturene handler i stor grad om grunnleggende trygghet, og ens grunnleggende forhold til seg selv og andre. Barn som vokser opp under stor utrygghet vil bli preget av dette ved at dets forestilling om verden ofte blir at verden er utrygg, mennesker er farlige og at en kan ikke stole på noen. Hvis det hadde vært slik at en ved nokså kort erfaring opplever at slik er det ikke, hadde dette kanskje vært lett å endre. Slik fungerer imidlertid ikke hjernen vår. Vi skal se mer spesifikt på disse forholdene etterhvert, men først skal vi imidlertid se på hvordan hjernen vår er bygget opp.

 

Det er vanlig å se på hjernens vertikale oppbygning som inndelt i 3 hoveddeler. Den nedre delen er hjernestammen, som styrer grunnleggende funksjoner som bl.a. pust, hjerterytme, reflekser og blodtrykk. Lenger oppe har vi det limbiske system, som bl.a. styrer hukommelsesfunksjoner, tilknytning og overlevelsesreaksjoner ved ytre farer, og derav grunnleggende emosjonelle reaksjoner knyttet til dette, samt styring av det hormonelle (endokrine) systemet. En kan si at det limbiske systemet styrer balansen mellom den ytre og indre virkelighet (Diseth 2005). Det vil si at det hjelper individet å tilpasse seg i forhold til hvor truende det ytre miljøet er til enhver tid. Øverst i hjernen har vi korteks, også kalt neokorteks, som inneholder bl.a. personers evne til å tenke og resonere, språk, viljestyrte motoriske handlinger, persepsjon, evne til praktisk problemløsning, og mye annet. En tenker seg at hjernen har utviklet seg evolusjonsmessig, der hjernestammen er eldst, og at det limbiske system, og etter hvert neokorteks har utviklet seg gradvis over millioner av år. For hvert enkelt barn utvikler også hjernen seg i denne retningen. Ved fødsel fungerer allerede hjernestammen og de mest primitive delene av det limbiske system (bl.a. amygdala), for å sikre overlevelse, mens de mer avanserte delene av det limbiske system, samt neokorteks blir utviklet noe senere, og er altså ikke fullt ut utviklet før ved 20-års alderen, noe som har konsekvenser ved at tenåringers valg ofte er nokså følelsesstyrt. Hjernen er også delt inn i høyre og venstre hjernehalvdel, der venstre del styrer funksjoner som blant annet språk og analytiske evner, mens høyre del styrer funksjoner som persepsjon, praktisk problemløsning, følelser, kreativitet, og implisitt hukommelse(1) (Schore 1994). I de to første leveårene er det høyre hjernehalvdel som fungerer hos barnet, mens venstre del av korteks først begynner å fungere etter cirka 2-årsalder (Schore 2003). Vi skal nå gå gjennom noen av de hjernestrukturene og hjernefunksjonene som ser ut til å ha størst betydning når de gjelder tidlige erfaringer.

 

(. . .)

 

2.5 Forståelse og konsekvenser av kronisk traumatisering

 

2.5.1 Dissosiasjon

Kunnskapen om hva som skjer med mennesker når en blir utsatt for store belastninger og hvorfor dette gir seg utslag i ulike former for symptomer har økt betraktelig, og jeg vil her gå gjennom noe av denne kunnskapen. Som nevnt over kan en se på det sentrale i en posttraumatisk tilstand at det har skjedd en hendelse som overstiger personens integreringskapasitet. Om en person blir traumatisert avhenger derfor av personens integreringskapasitet i forhold til styrken på hendelsen. Sagt på en annen måte blir en traumatisert når hendelsene og hendelsenes konsekvenser er så sterke at en ikke klarer å ta den inn over seg. Hva en klarer å ta inn over seg og begripe vil variere fra person til person, avhengig av alder, grad av sosial støtte etter hendelsen(e) og en rekke andre faktorer.

 

På grunn av barns manglende utvikling både emosjonelt, kognitivt, sosialt og personlighetsmessig, vil de derfor generelt sett ha en integreringskapasitet som er langt svakere enn voksne, og er derfor mer sårbare for å bli traumatisert. En vet videre fra mye forskning at enkelte typer hendelser har potensiale til å være mer traumatiserende enn andre. Disse har karakteristika med å være intense, plutselige, ukontrollerbare, upredikerbare og ekstremt negative. Hendelser som inneholder interpersonlig vold eller involverer fysisk skade eller trussel mot livet har høyere sannsynlighet for å være mer traumatiserende enn naturkatastrofer og ulykker, og hendelser som ikke bokstavelig talt er livstruende, men som inkluderer tap av tilknytning, og svik fra viktige tilknytningsfigurer øker også sjansen for traumatisering (Van der Hart et al 2006 s. 24).

 

En kan unngå å ta inn over seg en hendelse på flere ulike nivå. Mange vet hva som skjedde, men hendelsene har likevel et preg av uvirkelighet over seg, som om det ikke angår en. Andre husker mindre og kun fragmenter av hendelsene, mens andre kan i perioder klare å skyve det helt bort fra bevisstheten. Amnesi etter traumatiske hendelser er omfattende dokumentert. Allerede i 1918 rapporterte William H. R. Rivers (1918) høy grad av amnesi hos soldater i første verdenskrig, spesielt i forhold til sterke hendelser. Andre studier viser også mye amnesi etter traumatiske hendelser hos personer som for eksempel har satt i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig, hos torturofre, hos personer som har hatt traumatiske tap, personer som har vært utsatt for ran, fysisk mishandling, seksuelle overgrep og etter selvmordsforsøk (for en gjennomgang, se van der Hart & Nijenhuis 1995, Van der Hart, Brown & Graafland 1999).

 

Når en person blir utsatt for en hendelse eller hendelser som overstiger ens integreringskapasitet, utvikler en derfor en dissosiativ struktur i ens personlighet. Det vil si at personen ikke er integrert, men er derimot delt eller fragmentert, hovedsakelig i en del av seg som tar seg av de daglige oppgavene og holder de traumatiske opplevelsene på avstand, mens en annen del inneholder de traumatiske minnene, og det mentale innholdet som knyttes til dette (Van der Hart, Nijenhuis og Steele, 2006). Denne dissosiative strukturen blir ofte ytterligere fragmentert når belastningene er store. Sammenhengen mellom dissosiasjon og traumatisering er svært sterk og grundig dokumentert (Chu 1990, Chu 1999, Coons 1994, Draijer & Boon 1993, Hornstein & Putnam 1992, Lewis et al. 1997, Macfie et al. 1999, 2001, Nijenhuis 2004, Putnam et al. 1987, Drajer & Langeland 1999, Nijnehuis et al. 1998, Teicher 2006, Dell 1997, Trickett et al. 2011).

 

Følgende sitater fra mennesker som har vært utsatt for ulike former for traumatisering illustrerer hva som skjer:

 

«Men jeg klarte å være «god» til noe i denne verden: Jeg klarte å bære hemmeligheten alene. Det jeg ikke forsto, var at denne hemmeligheten stoppet utviklingen til det lille barnet jeg den gang var. Hemmeligheten gjorde at jeg siden «den dagen» har båret med meg det lille barnet som aldri fikk bli stor på naturlig vis, og i sitt eget tempo. Det lille barnet tok bolig i mitt indre. Men utenpå gjaldt helt andre regler. Langt inn i mitt voksne liv har dette lille barnet bodd inne i mitt indre. Ganske sår, redd, skamfull og urolig har det bodd inni der. Mens utenpå ble det lille barnet voksen og skapte seg et liv. Et liv som alle andre – tilsynelatende. Men noen ganger gjør barnet inni der seg til kjenne. Da blir det vanskelig å være voksen, for inne i meg sitter dette barnet, som ikke er mer enn 8-9 år. Når barnet får rom nok inni der, kommer redselen og skammen og trenger seg inn i mitt voksne liv. Denne blandingen av følelser kan gjøre hverdagen vanskelig å takle.» (Kronikk Bergens Tidende 2008)

 

Dette sitatet, som er skrevet av en kvinne som ble seksuelt misbrukt som liten, illustrerer hvordan uintegrerte hendelser ikke bare kommer som minner som gjenoppleves, men også bæres av en identitet. Barnet som opplevde å bli seksuelt misbrukt oppleves av den voksne som at hun ligger inni henne fremdeles, med følelser som kommer frem når «barnet får rom nok inni der».

 

Et annet sitat illustrerer noe av det samme:

 

«Without realizing it, I fought to keep my two worlds separated. Without ever knowing why, I made sure, whenever possible, that nothing passed between the compartmentalization I had created between the day child and the night child»(Van Derbur 2003)

 

Minnene blir båret av den identiteten som «ikke fikk bli stor på naturlig vis» eller «the night child», mens en annen del av personen tar seg av de voksne og dagligdagse oppgavene, mens en holder de traumatiske minnene på avstand og, så langt som en klarer, utenfor bevisstheten. Det som vanligvis blir holdt utenfor bevissthet vil være fiksert i traumet, og ha emosjoner, persepsjoner, motorikk og atferd som om en fortsatt er i en truet situasjon, altså fiksert i ulike typer grunnleggende biologisk forsvar (angrep, flukt, frys, total overgivelse, beredskap, eller tilknytningsgråt). Det betyr at når de traumatiske minnene blir trigget av påminnere, går personene inn i en av disse forsvarsposisjonene, og vil aktivere emosjoner, kroppsfornemmelser og atferd som om en fortsatt er i den truende situasjonen. En vil i tillegg oppleve og forholde seg til verden rundt seg annerledes enn ellers, noe også Simone-Reinders og medarbeidere (2003, 2006 og 2011) har funnet gjennom nevrofysiologiske mål av traumatiserte personer i ulike tilstander. Hun fant svært forskjellige fysiologiske mål og hjernaktivering alt etter hvilken del av personen som var fremme. Noen har hevdet at dette skyldes suggesjon og ikke dissosiasjon, noe som Simone-Reinders testet ut ved sin siste studie, og dette ble grundig tilbakevist gjennom fysiologiske mål. Det ser ikke ut til å være mulig at slike fysiologiske endringer kan skyldes suggesjon.

 

Avhengig av hvor traumatisert personen er, vil disse identitetene ha ulik utviklingsgrad. De har et «jeg», en opplevelse av å ha et eget perspektiv på verden, en opplevelse av hvem de selv er og hvem andre er, og hvilke mål og verdier de har. Dette høres nok rart ut for mange, men for en dissosiert person er dette akkurat slik det oppleves. Van der Hart, Nijenhuis og Steele (2006) har en modell av hvordan dette typisk sett ser ut, med noe revidering (Nijenhuis 2010).

 

Den tilsynelatende velfungerende delen som ignorerer det som har skjedd

Et barn som opplever mishandling, familievold, seksuelt misbruk osv., vil samtidig ha et sterkt behov for å være et vanlig barn. Et barn som kan være med venner, leke, gå på skole osv. For å klare dette, er det vanlig at det på et vis later som om alt det vonde egentlig ikke skjer. Det får ofte på et vis god «hjelp» til dette ved at hendelsene bagatelliseres og uvirkelighetsgjøres hjemme ved at det ikke blir snakket om, og familien later som om alt er bra. Enkelte hendelser skjer i lukkede rom, skjult for resten av familien, eller som en familiehemmelighet skjult for omgivelsene. Denne delen later på et vis som om alt er greit, bagatelliserer og uvirkeliggjør hendelsene, for å kunne klare det daglige livet og slippe å ta inn over seg det som skjer eller har skjedd. For å kunne klare dette må den også skyve vekk mye følelser, spesielt negative følelser, og kan derfor oppleve å være nokså følelsesmessig avflatet, og også å være redd for følelser.

 

Det sårbare «barnet»

Når personen prøver å skyve de vonde opplevelsene bort, vil barnet som bærer de vonde minnene om hendelsene, eksistere som en «barnedel» i den voksne. Denne barnedelen er ikke følelsesmessig avflatet, men bærer derimot på masse smerte og følelser, som redsel, skam og selvforakt, og har et ønske og mål om å bli ivaretatt og beskyttet av en trygg voksen. Denne trygge voksne var imidlertid kanskje ikke der da personen var barn, og heller ikke som en del av den voksne kroppen opplever den trøst, da den tilsynelatende velfungerende delen ikke evner å ta inn over seg det som har skjedd, og avviser derfor det indre barnet. Barnedelen føler seg derved alene og avvist, og bærer ofte også på mye tristhet og ensomhet.

 

Den kontrollerende delen

Det å føle seg som et hjelpeløst offer oppleves ikke å være en god posisjon å være i, spesielt ikke når det ikke er trøst å få. Det som lett oppstår da, er at en del av barnet identifiserer seg med overgriper, og blir en «sterk» kontrollerende del. Målet til denne delen er å klare seg selv, være selvstendig, ikke være avhengig av andre og ikke vise at en har behov, noe som en ser på som et tegn på svakhet og også en risiko for å oppleve nye avvisninger. Denne delen hater derved den sårbare delen, og kontrollerer den ved å hindre at den kommer frem, samt ved å trakassere den. Kommer den frem kan lett den kontrollerende delen reagere med straffeaksjoner som selvskading. Personen vil på denne måten oppleve å ha ulike viljer inni seg som er i dyp konflikt, og som kan veksle mellom å komme frem. Mønsteret kan lett føre til et indre liv som er i sterk disharmoni, og medfører sterkt funksjonstap. Disse mekanismene kan høres merkelige ut, men når en snakker med kronisk traumatiserte mennesker er dette et mønster som er helt karakteristisk.

 

Dissosiative symptomer handler om manglende integrasjon. Studier viser klart at jo tidligere, og mer omfattende barnet blir traumatisert, desto mer omfattende og alvorlige blir symptomene. Det har store både psykiske og fysiske helsemessige konsekvenser både psykisk og fysisk. I samsvar med dette viser en studie at barn som blir traumatisert tidlig nesten alltid får et symptombilde som er langt mer omfattende enn det som beskrives som Post Traumatisk Stress Lidelse (PTSD) (Van der Kolk 1993). PTSD ble utarbeidet med utgangspunkt i personer som blir traumatisert som voksne, og symptombildet består av sensoriske gjenopplevelser, unnvikelse og høy indre aktivering.

 

Silberg (2009) mener at barn i mindre grad enn dissosierte voksne har fullt så utviklede ulike identiteter i seg. Barn har en tendens til å projisere følelser, tanker og impulser som de opplever som fremmede, inn i dukker eller fantasivenner. Slike fantasivenner har vanligvis en karakter av å oppleves som mer virkelige og være mindre kontrollerbare enn fantasivenner som ikke-traumatiserte barn ofte kan ha. Barn kan kommunisere med disse «vennene» eller «overføringsobjektene» på en måte som innebærer en langt større grad av opplevd virkelighet enn ikke-traumatiserte barns lek. Barn kan også bruke egne kroppsdeler som om det er ulike identiteter. Barnet kan høre indre stemmer, som kan komme fra fantasivennene eller det kan være stemmer fra overgriper/voldsutøver som kritiserer eller kommanderer barnet. Utenfra kan det se ut som barnet av og til kan ha transelignende tilstander, der det er vanskelig å få kontakt og barnet ser ut til å være i sin egen verden. Barnet kan også vise brå skiftninger i væremåte (for eksempel plutselig oppføre seg som om det er mindre enn det faktisk er) og i følelsesuttrykk, eller at barnet gjenspiller de traumatiske hendelsene det har vært utsatt for. Det hender også at barn utøver selvskading som å skjære seg med noe skarpt på kroppen, brenne seg, eller på andre måter skader sin egen kropp.

 

«Jeg gikk med en mer eller mindre konstant følelse av at jeg hadde så mye inni meg at jeg skulle rivne og gå i stykker. Jeg la derfor følelsene mine inn i en dukke.» (sitat – voksen kvinne som beskriver hvordan hun hadde det som barn)

 

Barnet kan også ha amnesi (hukommelsessvikt) både for daglige hendelser og tidligere hendelser, selv om dette ikke er så utbredt som hos voksne, ha intense sinneutbrudd, gå i søvne, foreldrene kan oppleve at det har skjedd ting om natten som barnet ikke kan gjøre rede for, raske endringer i ferdigheter, forvirring og glemsomhet. (Putnam 1997)

 

Somatoforme dissosiative symptomer er også vanlig, spesielt de som har vært utsatt for traumatisering av fysisk karakter (Nijenhuis 2004). Dette kan være blant annet tidvis analgesi (mangel av opplevelse av smerte), tidvis anestesi (mangel på evne til å kjenne berøring), smerter, og fysiske bevegelser som oppleves å være utenfor egen kontroll, det vil si at barnet gjør ting som det opplever ikke å ha kontroll på. Trond Diseth (2006) fant i sin forskning at spedbarn som var utsatt for omfattende, langvarige og smertefulle medisinske undersøkelser og behandlinger i underlivet på grunn av manglende analåpning, utviklet både somatoforme og psykoforme dissosiative symptomer som fortsatt var til stede mange år etter de medisinske inngrepene, noe som er et godt bilde av hvordan denne type symptomer utvikles.

 

2.5.2 Dissosiasjon og desorganisert tilknytning

Når et barn blir traumatisert av en av foreldrene, eller når en av foreldrene selv er traumatisert eller på annen måte kan være en kilde til utrygghet og uforutsigbarhet for barnet, kan dette gi omfattende konsekvenser for barnets utvikling. Når den som skal representere kilde til trygghet, også representerer fare, kan dette føre til en uløselig konflikt for barnet når barnet trenger trøst og trygghet. Barnet kommer da i en konflikt mellom behov for trøst, samt behov for å holde seg vekke fra det som representerer fare. Barnet kan i slike tilfeller vise en atferd som virker desorganisert og kaotisk. En kan kalle dette for et desorganisert tilknytningsmønster (Main 1996). Det betyr at for barnet får ikke dette bare konsekvenser i samspill med foreldrene, men også i samspill i senere relasjoner. Barnet får en indre «arbeidsmodell», som går ut på at en bør passe seg for å ikke komme andre mennesker for nært da dette kan være farlig. Barnet, og etter hvert den voksne, får på denne måten lett vansker med nærhet og avstand til andre mennesker, og vil oppleve at det stadig kommer i et dilemma mellom å nærme seg andre, eller holde avstand. Hver gang en nærmer seg får en angst og vil fjerne seg, mens når en fjerner seg, kommer følelsen av ensomhet og en nærmer seg igjen. Sammenhengen mellom desorganisert tilknytning og traumatisering ser ut til å være svært høy. En studie viser at over 80% av barn som opplever vold og seksuelle overgrep av egne omsorgspersoner, utvikler et desorganisert tilknytningsmønster (Carlson 1998).

 

Liotti (2004) mener at desorganisert tilknytning representerer tre ulike posisjoner. Det er barnet selv som står i en konflikt mellom forelder som en naturlig kilde for trygghet (beskyttelse), og forelder som overgriper. Barnet kan da velge å prøve å ta kontroll ved å bli en beskytter for foreldrene, og derved ta en foreldrerolle overfor egne foreldre. Barnet kan også identifisere seg med overgriper, undertrykke sitt behov for trøst og omsorg, og kontrollere andre, og egne foreldre, gjennom aggressiv atferd. Liotti mener at på denne måten har barnet en tendens til å identifisere seg med en av disse posisjonene, og at alle disse tre posisjonene blir til en dissosiativ struktur i barnet, altså at barnet har alle disse tre posisjonene i seg. Dette er svært likt det som Nijenhuis (2010) beskriver (se over). Forskning som støtter opp under dette er to longitudinelle studier som viser en endring fra desorganisert tilknytning i barndom til en form for atferd mot omsorgsgiver som kan karakteriseres som kontrollerende. Over 80% av skolebarn som har blitt klassifisert som desorganisert i barndom viste enten en straffende-dominerende eller omsorgsgivende atferd overfor tilknytningsfiguren (Main & Cassidy, ref. i Liotti 2004). Begge disse atferdene kan sees som kontrollerende. I en annen studie (Main, Kaplan & Cassidy 1985, ref. i Liotti 2004) studerte en 6 år gamle kontrollerende barn, som virket organiserte, det vil si tilsynelatende velfungerende, i sin tenkning, atferd og oppmerksomhet inntil de ble vist bilder av situasjoner som kan kraftig aktivere barnets tilknytningssystem (for eksempel foreldre som forlater barnet). Flere av disse barna «kollapset», det vil si at deres tenkning og atferdsstrategier brøt sammen, og ble til urealistiske, katastrofale og inkonsistente narrativ. De så ut til å miste evnen til å vurdere klart og realistisk.

 

2.5.3 Vansker med affektregulering

En viktig oppgave å lære for et barn er evne til å kunne kjenne igjen, uttrykke, tolerere og regulere emosjonelle tilstander. Barnet er født med en rekke grunnleggende affekter, som interesse, velbehag, sinne, frykt, ubehag, m.fl., som uttrykkes i kroppsspråk (Tomkins 1984). Barnet trenger å lære å bli kjent med disse affektene. Dette skjer gjennom bekreftelse, trøst, trygghet og språklige benevnelser (sette ord og navn på ulike affektene) fra omsorgsgiverne. Etter hvert lærer barnet at disse affektene ikke er farlige, men er signaler om ulike behov det har. Det lærer å gi språklige utrykk for disse behovene når det kjenner sterke affekter (ved hjelp av fysiske signaler fra kroppen), og affektene er da blitt noe som barnet kan sette ord på, og kan da kalles følelser (Damasio 1999). Barnet lærer å kunne utsette umiddelbare behov, og kunne gi adekvat uttrykk for følelser i ulike situasjoner. Etter hvert lærer barnet også å kunne regulere disse følelsene, ved hjelp av å få trøst av andre, og etter hvert også ved å kunne trøste seg selv (høre musikk, tegne, lese, leke etc.) Allan Schore (1994) kaller dette henholdsvis for interpersonlig regulering og autoregulering.

 

Barn som er traumatiserte av egne foreldre har ofte store vansker med alle disse oppgavene. En traumatiserende forelder induserer sterke negative affekter hos barnet, og ofte er der ingen som kan hjelpe barnet med disse affektene. I stedet vil ofte barnet få upassende og/eller avvisende reaksjoner på sine affekter, og barnet lærer ikke å regulere dem. For eksempel får ikke barnet trøst når det er lei seg, eller blir ikke tatt på alvor når det er sint, men blir i stedet avvist eller straffet på andre måter. Affektene kan derfor vare lenge, og kan derfor gjøre alvorlig skade på barnets utviklende hjerne (Schore 2003). Affekter som ikke blir sett og anerkjent av omsorgsgiverne, blir da lett i stedet undertrykt, og barnet blir dissosiert (delt) og affektene kan derfor i stedet komme frem som og i en annen del av barnet (Van der Hart et al. 2006, Putnam 1997) i en sterk og lite regulert tilstand. Barnet blir opplevd som emosjonelt ustabilt.

 

Barnet vil ofte fortsette å ha problemer med å regulere affekter inn i voksen alder, noe som gjør at det blir vanskelig å gi uttrykk for egne behov, sette grenser, regulere interpersonlig samvær, og å bearbeide sterke tapsopplevelser og andre sterke opplevelser. I stedet utvikler en gjerne en «affektfobi» (sterk frykt for affekter) (McCullogh 1997), og det å kunne mestre emosjonelle tilstander blir vanskelig. Noen blir flinke til å autoregulere (regulere affektene alene), men klarer ikke å gi uttrykk for egne behov til andre, mens andre blir flinke til å kunne bruke andre, men klarer ikke å regulere følelser alene. Andre klarer ikke verken autoregulere eller å regulere følelser ved hjelp av andre. Disse ulike tilstandene fører ofte til vansker med å være alene, at en blir svært krevende overfor andre, misbruk av rusmidler og medikamenter, selvskading, utagering, og spiseforstyrrelser (Luxenberg et al. 2001.) Alle disse tilstandene er typisk for en kronisk posttraumatisk tilstand (Luxenberg et al. 2001, Van der Hart et al. 2006)

 

2.5.4 Vansker i forhold til seg selv

Barn som blir traumatiserte av egne foreldre utvikler et negativt, konfliktfylt og usikkert bilde av seg selv (Schore 1994, 2003). Mange faktorer bidrar til dette. Vanskene med affektregulering, sosiale vansker, ofte skolemessige vansker m.m., fører til opplevelse av manglende mestring. Mangel på positiv bekreftelse og trøst, og i stedet ofte fysisk vold, seksuelle overgrep, emosjonell trakassering og neglisjering bidrar til å svekke barnets selvfølelse. Barn vil naturlig ofte ta ansvar og skyld for det som skjer i familien, samt at barnet ofte vil føle på skamfølelse over det som har skjedd med de og i dets familie. I og med at barnet får lite fokus på sine egne følelser og tanker, og at fokuset i familien ofte i større grad er rettet mot foreldrenes egne indre tilstander og atferd, lærer barnet at det er mindre viktig enn andre. Det kan lett utvikle undertrykking av egne behov, og vansker og skam over å skulle uttrykke egne behov, også senere i voksen alder. På grunn av manglende trygghet, konfliktfylte omgivelser som er vanskelig for et barn å forstå og å forholde seg til på en adekvat måte, og manglende bekreftelser og integrering av det som skjer, klarer barnet ikke å utvikle en helhetlig stabil identitet (Van der Kolk 2005), men i stedet en usikker, fragmentert og dissosiert identitet.

 

2.5.5 Angst og utrygghet

Barn som lever med foreldre som er voldelige eller som misbruker dem, er i utgangspunktet prisgitt sine foreldre, og prisgitt å fortsette å oppholde seg i det samme skadelige miljøet. I en slik situasjon blir barnet naturlig nok engstelig og redd, og det vil gjøre det som kan gjøres for å skape mest mulig grad av trygghet og forutsigbarhet for seg selv, sine søsken eller foreldre. Barnet blir svært observant på alt som kan være tegn på aggresjon eller misbrukende atferd. Barnet tar gjerne i bruk magisk tenkning og tvangspreget atferd for å skape seg en illusjon av kontroll over en uforutsigbar virkelighet. I denne virkeligheten får barnet ofte også vansker med å utvikle objektkonstans, det vil si at barnet ikke har en trygg indre representasjon av forelder (trygt indre bilde og forestilling av ens forelder), og at forelder ikke er forsvunnet selv om hun/han ikke er fysisk til stede hos barnet i øyeblikket. Alt nytt representerer noe som er utrygt og er derved truende. (Van de Kolk 2005). En lærer ofte heller ikke å skille ordentlig mellom symboler og den virkelige verden, slik at en ofte kan være redd bilder av noe skremmende, selv om det bare er et bilde (Van der Hart et al. 2006).

 

Denne indre representasjonen av verden tar barnet med seg ut i verden, og barnet vil langt på veg fortsette å oppføre seg som om det fortsatt er i samme situasjon.

 

2.5.6 Interpersonlige vansker

Det meste av de forholdene som er beskrevet over, fører også til vansker i relasjoner til andre. Barnet er ikke trygg verken på seg selv eller på andre. Det er utrygt både på seg selv og andre, vil lett føre seg i fare, og vansker med affektregulering sammen med disse andre forholdene kan lett føre til utagering. Andre vil på grunn av utrygghet på seg selv og andre mer trekke seg tilbake og isolere seg fra andre. Som tidligere nevnt, kan barnet gjennom modellæring og identifikasjon med overgriper også ta etter foreldrenes atferd og barnet vil ha en økt risiko for både å utsette andre for vold og seksuelt misbruk, samt at det også selv kan på nytt bli offer for nye overgrep. Når dette skjer, kalles det retraumatisering.

 

Som vi har vært inne på tidligere, har barn som blir utsatt for vold og overgrep av egne foreldre også naturlig nok en større tendens til å utvikle vansker med å «se seg selv utenfra», eller reflektere over egne tanker, atferd og følelser, og hvordan en virker på andre, på grunn av en manglende trygg tilknytning og manglende speiling og bekreftelse. En vil derved lett få vansker med å kunne ta en annens perspektiv. Disse vanskene fører også til vansker i relasjoner med andre.

 

2.6 Avslutning

Konsekvensene av traumatisering i barndom er tydelige, både fysiologisk, psykologisk, sosialt og samfunnsmessig. En studie (Trickett 2011) viste at 45% av mødrene til seksuelt misbrukte barn var selv seksuelt misbrukt i barndom. 85% av disse var seksuelt misbrukt i egen familie. Barna til de misbrukte barna hadde høyere risiko for tenåringsgraviditet, prematur fødsel, og kontakt med barnevern ofte knyttet til forsømmelse/rus. I tillegg til det vi har gått gjennom har kronisk traumatisering sammenheng med langvarige psykiske lidelser, seksuelle vansker, vold og kriminalitet, tapt utdannelse, somatiske helseplager, tenåringsgraviditet og tidlig pubertet og suicidalitet (Putnam 2006).

 

En amerikansk studie viser at traumatisering fra barndommen av gjennom voksenlivet koster samfunnet like mye som HIV og kreft til sammen, men at ressursene som blir satt inn er 1:100 (Fromm 2001, ref. i Putnam 2004, Freyd et al. 2005, Nijenhuis 2006). Det vil si at det blir brukt 100 ganger mer til HIV og kreft enn til traumatisering. Til tross for de enorme menneskelige, samfunnsmessige og økonomiske konsekvensene traumatisering har, og til tross for at sammenhengen mellom psykisk helse og traumatisering er svært sterk, ser vi at en i store deler av psykisk helsevern er det svært lite fokus på oppvekstvilkår som vold, seksuelt misbruk og emosjonell omsorgssvikt, noe tallene fra undersøkelsene over også indikerer. En måte å forstå dette på er at på samme måte som individet selv ikke klarer å vedkjenne seg det som har skjedd, på samme måte ser store deler av psykisk helsevern heller ikke ut til å klare å ta omfanget av dette problemet inn over seg, og dette gjelder kanskje også andre deler av samfunnet vårt. Mange opplæringsinstitusjoner for psykologer, psykiatere og andre faggrupper har omtrent ikke fokus på omfattende vold/misbruk i oppvekst i det hele tatt når de lærer opp ulike faggrupper. De ser ut til å gjøre det samme som den tilsynelatende normale delen av den traumatiserte personen selv, later som det ikke har skjedd eller at det ikke skjer. Splittelsen som skjedde i Frankrike på 1800-tallet som ble nevnt tidligere, er fortsatt til stede i samfunnet vårt, og store deler av hjelpeapparatet overser fortsatt vold, overgrep og dissosiasjon, til tross for all den overveldende forskningen som nå finnes på dette området i forhold til både omfang og konsekvenser. På bakgrunn av den forskningen vi har gjennomgått, er det grunn til å anta at traumatisering i barndom kanskje er vår tids største helseproblem, og sannsynligvis den største årsaken til psykiske vansker i oppvekst og voksen alder. Selv om det er klare tegn til bedring, står dessverre ikke bevisstheten og kunnskapen i samfunnet om dette i stil med det dype alvoret som disse problemene innebærer.

 

Dette fører dessverre også til svært mye feildiagnostisering og feilbehandling, og svært mange traumatiserte får ikke den hjelpen de skulle hatt. Det eksisterer nå svært mye god behandling for mennesker som er kronisk traumatisert, og både forskning og klinisk erfaring viser at når traumatiserte personer får god hjelp og den tid de trenger kan svært mye meningsfull hjelp gis, og vesentlig bedring oppnås (Brand et al. 2009).

1 person likes this

Share this post


Link to post
Sign in to follow this  
Followers 0

Leveregler

Du skal ikke plage andre,
du skal være grei og snill.
Og forøvrig kan du gjøre som du vil.

(Thorbjørn Egners "Kardemommeby")
"Å være forsiktig er bedre enn å be om unnskyldning"
(Engelsk ordtak)

"Det vi får bevisstgjort, kan vi ofte gjøre noe med.
Det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss"
(Johnsen Gordon)
"Jeg ønsker å akseptere alle mine følelser, ikke fordi de er gode eller dårlige, riktige eller gale, men fordi de eksisterer og derfor er virkelige!"
(Karsten Isachsen)

"Vil en forfølge angsten og ikke la den herske, får en gå til de stedene hvor den bor"
(Aksel Sandemose)