Welcome to Traumeverden.net

Dette er et diskusjonsforum for deg som strever med angst og angstrelaterte tilstander (PTSD og/eller ulike former for dissosiasjon) hovedsakelig etter traumer. Traumet kan skyldes en enkelt hendelse eller flere hendelser som barnog/eller voksen. Ingen traumer er for små. Det viktigste er hvordan du har det i dag etter hendelsen. Dette forumet er til for å gi og få støtte, dele erfaringer på godt og vondt, se at du ikke er alene m.m. Det kan også være godt å ha et sted hvor du kan dele din historie og dine tanker med andre. Vi oppfordrer medlemmer til å ha en "moralsk taushetsplikt" om hva andre medlemmer deler av seg og sitt.

Diskusjonsforumet er lukket og du må være innlogget for å få tilgang til kategoriene (se under). Vi håper du bidrar til en konstruktiv debatt og forholder deg til forumets regler.

På dette forumet finner du følgende hovedkategorier:

 

  1. Forum - Traumeverden.net: "Beskjeder fra admin (åpent forum)", "Tilbakemeldinger og Feilmeldinger"
  2. Om meg selv: "Presentasjon (obligatorisk)" og "Bli kjent med hverandre"
  3. Psyk. diskusjon: "Hva som helst", "Angst", "Dissosiasjon", "PTSD", "DID", "Hjelp - jeg er i ferd med å bli gal!", "Selvdestruktiv atferd", "Tanker og følelser" og "Litteratur og lenker"
  4. Generell diskusjon: "Ordet er fritt", "Mat, vekt og ernæring", "Fysisk helse/sykdom, livsstil og trening", Litteratur og poesi", "Vitser og moro!" og "Ønsker kontakt"
  5. Mitt private hjørne: "Dagbok" og "Dikt"

 

Vi har også et omfattende Informasjonsforum med mange artikler om angst, traumer, dissosiasjon, selvhjelp og terapi.
Vi tilbyr også Spørsmål og svar for gjester der du kan stille spørsmål uten å være medlem av forumet.

 

Velkommen skal du være akkurat slik du er!

 

 

All Activity

This stream auto-updates   

  1. Earlier
  2. Researchers show how characters from the movie 'Inside Out' hold the key to regulating emotions and behavior Date: October 3, 2019 Source: Society for Consumer Psychology Summary: Anthropomorphizing the emotion of sadness (thinking of sadness as a person) can decrease levels of sadness, which can help people consequently avoid making impulsive buying decisions. Impulsive shopping can be a costly vice for people who are eager to escape emotional pain, but researchers have now discovered a strategy for increasing self-control in spite of negative feelings. Pixar's "Inside Out" movie inspired the researchers to explore how anthropomorphic thinking -- thinking of emotions as people -- influenced the experience of emotions and subsequent consumption behaviors. They suspected that people who anthropomorphized sadness would psychologically detach from this negative emotion and feel less sad, which would increase the chances of making wiser buying decisions. The study findings are available online in the Journal of Consumer Psychology. The investigators tested their hypothesis by asking participants to write about a time when they felt very sad, such as after the loss of someone close to them. Then one group wrote about who sadness would be if it came to life as a person, while the second group wrote about what sadness would be like in terms of the emotional and affective impacts. Finally, both groups rated their levels of sadness on a scale of one to seven, and the results revealed that participants reported lower levels of sadness after they had written about the emotion as a person. People who had anthropomorphized sadness described the emotion in ways like 'a little girl walking slowly with her head down,' 'a pale person with no smile,' or 'someone with grey hair and sunken eyes,' said study author Li Yang of the University of Texas at Austin. By doing this, "people start to think of an emotion as a person who is separate from themselves, which makes them feel more detached from the sadness," she said. The researchers also tested whether the results were the same when participants anthropomorphized the emotion of happiness, and similarly, levels of happiness were lower for the group that described the emotion as a person. "It's probably not wise to apply this strategy for positive emotions because we do not want to minimize these good feelings," Yang said. Then the investigators explored whether decreased sadness led to better self-control when making decisions about what to buy. Like the first experiment, participants wrote about sad experiences; then one group anthropomorphized sadness by writing about it as a person. Next, the researchers asked people in both groups to select a side dish to accompany a lunch entrée, and the choices were cheesecake or a salad. The participants who had anthropomorphized sadness were more likely to choose the salad -- the healthier option that required more self-control. Then they repeated the experiment with a different consumption choice: a computer optimized for productivity versus a computer optimized for entertainment. This time, the participants thought about sadness as a person before encountering a specific sad event: throwing away an old laptop. Again, the participants who anthropomorphized sadness were more likely to select the practical computer option rather than the indulgent one. "Our study suggests that anthropomorphizing sadness may be a new way to regulate this emotion," Yang said. "Activating this mindset is a way to help people feel better and resist temptations that may not benefit them in the long-term." Story Source: https://www.sciencedaily.com/releases/2019/10/191003103515.htm Materials provided by Society for Consumer Psychology. Note: Content may be edited for style and length. Journal Reference: Fangyuan Chen, Rocky Peng Chen, Li Yang. When Sadness Comes Alive, Will It Be Less Painful? The Effects of Anthropomorphic Thinking on Sadness Regulation and Consumption. Journal of Consumer Psychology, 2019; DOI: 10.1002/jcpy.1137
  3. Du borde gå igenom minnet med nån bra PTSD terapeut, o försöka reda ut alla känslor runt minnet o allt som hände den gången
  4. Hei, ja det er et barndomsminne. Var ca 10 år da det skjedde.
  5. Vet du varifrån den rädslan kommer? är det nått barndomsminne det handlar om? Försök o hitta saker du bryr dig om som du kan göra, som kräver intellektuell koncentration men inte är så känslomässiga. -Det hade varit en fördel med fysisk rörelse med , men det blir väl lite svårt när det är svårt att gå ut
  6. Jeg har en rotte/musefobi som jeg har hatt siden jeg var barn. Har vært på eksponerings-behandling for noen år tilbake, men det hjalp bare en liten stund. Nå er fobien tilbake for fullt. I går fant jeg død rotte rett ved der jeg parkerer hjemme og etter det fungerer jeg ikke. Har panikk, kan ikke gå i dit alene, er helt satt ut, husker ikke avtaler, fungerer ikke i det hele tatt. Er det noen som har tips til hva jeg kan gjøre, hvor er det hjelp å få? Jeg vegrer meg for å gå ut med hunden fordi jeg har sett rotter ute, husker hvor jeg har sett de før og unngår steder der jeg har sett de og der jeg mistenker at det finnes. Egentlig helt håpløst for meg og de rundt meg. Jeg er helt oppgitt over hele situasjonen. Det tar over livet mitt og det blir bare verre og verre. Det går ikke en dag uten at jeg kjenner på frykten flere ganger i løpet av dagen.
    • Teddy
    •   
    • Hida

    Hej Hida ;)

    Välkommen hit men vi har som policy att alla ska skriva en liten kort presentation i presentationsforumet ;)

     

    //Teddy

  7. Hej Arne, jag har försökt o mejla dig ett par gånger nu. //Mvh, Teddy
  8. Hei, Jeg skulle gjerne kommet i kontakt med administrasjon av nettsiden. Jeg finner ikke en epost som jeg kan bruke, så fint om dere kan ta kontakt på (Emailadress borttagen av Admin) Mvh Arne Blindheim
  9. Vi kan forebygge depresjon ved å forebygge barnemishandling Mishandling og overgrep i barndommen to- til tredobler risikoen for depresjon og angstlidelser i voksen alder. Ved å forebygge mishandling og overgrep kan vi redusere forekomsten av depresjon og angst betydelig, skriver Arne Holte. Hentet fra: https://psykologisk.no/2019/07/vi-kan-forebygge-depresjon-ved-a-forebygge-barnemishandling/?fbclid=IwAR3VWqDBmJcRGY4tEn-tUeMn53OXe4l9sJhcqdF7Gx6nlToC2-yqpaFuP-w Sterke negative opplevelser i barndommen er veletablert som risikofaktor for depresjon senere i livet. Slike erfaringer er vanlige, kan ha vedvarende virkninger og har ofte en felles familiekomponent. Blant slike erfaringer er tap av mor eller far, vannskjøtsel, fysisk, emosjonelt og seksuelt misbruk, ustabilt hjemmemiljø og vold (Jorm & Mulder, 2018). En metaanalyse av statistiske sammenhenger mellom mishandling og overgrep i barndommen og depresjon og angst i voksen alder blant 116 000 deltakere, omfatter 19 studier. I 14 av dem målte de depresjon. I 13 av dem målte de angst. Måleinstrumentene var dels validerte skalaer, dels klinisk diagnose. Resultatene viser at seksuelle overgrep før 16 års alder dobler risiko for senere depresjon (OR = 2,04, 95 % CI: 1,65–2,53), mens fysiske overgrep øker risiko med en halv gang (OR = 1,49, 95 % CI: 1,29–1,72). Risiko for senere angstlidelse etter seksuelt misbruk økte med to og en halv gang (OR = 2,52, 95 % CI: 2,12–2,98) og etter fysisk misbruk med drøyt to tredjedeler (OR = 1,70, 95 % CI: 1,33–2,18) (Lindert mfl., 2014). Overgrep tredobler risikoen I en annen metaanalyse undersøkte forskerne hvilke typer barndomstraumer som er sterkest knyttet til depresjon i voksen alder. På tvers av 26 undersøkelser nesten tredoblet emosjonell mishandling risikoen for senere depresjon (OR = 2,78; 95 % CI: 1,89–4,09). Vannskjøtsel gav også nær tredobbelt risiko (OR = 2,75; 95 % CI: 1,59 – 4,74). Deretter fulgte seksuelt misbruk som ga to og en halv gang økt risiko (OR = 2,42; 95 % CI: 1,94–3,02), vold i hjemmet som ga dobbelt risiko (OR = 2,06; 95 % CI: 1,69–2,51) og fysisk mishandling som også ga dobbelt risiko (OR = 1,98; 95 % CI: 1,68–2,33). Blant både pasienter (kliniske utvalg) og folk flest (befolkningsutvalg) hadde vannskjøtsel størst effekt på senere depresjon. Blant pasienter tredoblet vannskjøtsel i barndommen risikoen for depresjon i voksen alder (OR = 3,04; 95 % CI: 0,69–13,44). Blant folk flest ga emosjonell mishandling enda større utslag med tre og en halv ganger økt risiko for depresjon i voksen alder (OR = 3,53; 95 % CI: 2,31–5,41) (Mandelli, Petrelli & Serretti, 2015). Sterke negative barndomsopplevelser øker ikke bare risikoen for depresjon når man blir voksen, det påvirker også forløpet av depresjon. I to metaanalyser av henholdsvis befolkningsundersøkelser og kliniske forsøk undersøkte forskerne sammenhenger mellom overgrep og mishandling i barndommen (fysisk, seksuelt, vold, vannskjøtsel, familiekonflikt) og varighet, behandlingsrespons og tilbakefall etter psykologisk, farmakologisk og kombinasjonsbehandling av depresjon. Depresjon ble dels målt med validerte skalaer og dels kategorisk som f.eks. diagnose. Metaanalysen av befolkningsstudier omfatter 16 undersøkelser med 23 500 deltakere. Her viser resultatene at overgrep i barndommen nesten tredobler risiko for å utvikle tilbakevendende eller langvarige depressive episoder (OR = 2,75; 95 % CI = 1,95–3,91). Metaanalysen av kliniske forsøk omfatter 10 forsøk med 3 098 deltakere. Den viser at overgrep i barndommen nesten dobler risiko for å utvikle tilbakevendende eller langvarige depressive episoder (OR = 1,78; 95 % CI = 1,36–2,34) i tillegg til å redusere respons på behandling (OR = 1,43; 95 % CI = 1,11–1,83). (Nanni, Uher & Danese, 2012). Forebygging kan redusere risikoen En begrensning ved mange studier er at de bruker tversnittdata (sammenligninger på ett tidspunkt), ikke langtidsoppfølginger. En annen begrensning er at opplysninger om overgrep og mishandling gjerne er basert på selvrapportering. Selektiv og fordreid hukommelse, ønske om å skape mening, og falsk hukommelse kan da spille inn. Ytterligere en innvending kan være at mange studier måler depresjon med selvutfyllingsskalaer, ikke diagnoser. Li, D’arcy og Mengs (2016) metaanalyse tar tak i alle disse problemstillingene. Den omfatter kun longitudinelle kohortstudier og studier der mishandling i barndommen er dokumentert, og det er brukt diagnostiske mål på depresjon. Bare åtte høykvalitetsstudier tilfredsstilte disse kriteriene. Resultatene samsvarer godt med tidligere metaanalyser. De finner at mishandling i barndommen dobler risiko for depresjon (OR = 2,0; 95 % CI: 1,37–3,01) og nesten tredobler risiko for angst (OR = 2,70; 95 % CI: 2,10–3,47). For depresjon og angst samlet slo de spesifikke mishandlingsformene ut slik: fysisk mishandling: dobbelt risiko (OR = 2,00; 95 % CI: 1,25–3,19), seksuell mishandling: to og en halv ganger økt risiko (OR = 2,66; 95 % CI: 1,88–3,75), vannskjøtsel: i underkant av dobbelt risiko (OR = 1,74; 95 % CI: 1,35–2,23). Li og kolleger har også forsøkt å regne på hvor mye forekomsten av depresjon kunne vært redusert hvis vi hadde fått bukt med mishandling og overgrep mot barn. Beregningene er basert på såkalt Population Attributable Fraction (PAF). PAF er en statistisk metode for å gi et kvantitativt uttrykk for hvor mye vi kunne redusert forekomst med om risikofaktoren hadde vært redusert eller fjernet. Forfatterne kommer til at over halvparten av alle tilfeller av depresjon og angst globalt (diagnoser) kan tilskrives selvrapportert mishandling i barndommen. Men det kan ikke være korrekt. Li og medarbeideres beregninger lider av flere alvorlige svakheter. De summerer effekter fra overlappende fenomener som fysisk misbruk, seksuelt misbruk og fysisk/emosjonell vannskjøtsel og mishandling som om dette var uavhengige fenomener. Men slik er ikke virkeligheten. Dette er fenomener som ofte opptrer sammen. De summerer også effekten av vannskjøtsel på angst og på depresjon som om disse lidelsene var uavhengige. Slik er heller ikke virkeligheten. Depresjon og angst opptrer ofte samtidig. Heller ikke tar de høyde for at årsakssammenhengen mellom risikofaktorene, vannskjøtsel, mishandling og overgrep i barndommen, og utfallet, depresjon og angstlidelser i voksen alder, ikke er tilstrekkelig entydig avklart. Mange andre omstendigheter i livet kan spille inn. Til sammen fører dette til at PAF blir kraftig overestimert, noe de også selv antyder. Når det er sagt, rapporterer alle disse studiene, også studien til Li og medarbeidere, risiko-resultater (OR) som sier noe viktig om den negative effekten som vannskjøtsel, mishandling og overgrep i barndomsår, har. Konklusjon Depresjon og angstlidelser står for halvparten av tapte friske leveår fra psykiske lidelser og er landets dyreste sykdommer for samfunnet. Mishandling, vannskjøtsel og overgrep i barndommen er betydelige risikofaktorer for utvikling av depresjon og angstlidelser i voksen alder. Gjennomgående to- til tredobler det risikoen. Det gjelder enten man baserer seg på selvrapportering eller dokumenterte overgrep. Det gjelder enten man baserer seg på validerte skalaer eller diagnoser. Mishandling i barndommen har også stor betydning for forløp og behandling av depresjon. Pasienter med depresjon som har vært mishandlet i barndommen, har mer langvarige episoder, responderer dårligere på behandling og har hyppigere tilbakefall. Vannskjøtsel og emosjonell mishandling ser ut til å gi sterkest effekt. Men også seksuelle og fysiske overgrep gir betydelige effekter. Mishandling og overgrep øker risikoen for depresjon og angst betydelig. Forebygging av barnemishandling vil antakelig kunne redusere forekomsten av depresjon og angst i befolkningen betydelig. Ved ikke-smittsomme fysiske sykdommer som hjerte-karlidelser, kreft, diabetes og kols har vellykket forebygging vært konsentrert om de store risiko- og beskyttelsesfaktorene (kosthold, fysisk aktivitet, tobakksrøyking, alkohol). Som også Jorm og Mulder (2018) slår fast: Hvis en tilsvarende strategi anvendes på forebygging av depresjon, vil et viktig grep være å få bukt med mishandling, overgrep og andre sterke negative opplevelser i barndommen.
  10. https://www.sciencedaily.com/releases/2019/05/190523143040.htm How to enhance or suppress memories Stimulating different parts of the brain can dial up or down a specific memory's emotional oomph, study shows Date: May 23, 2019 Source: Boston University Summary: New research shows memories are pliable if you know which regions of the brain's hippocampus to stimulate -- a finding that could someday enable personalized treatment for people with PTSD, depression and anxiety. What if scientists could manipulate your brain so that a traumatic memory lost its emotional power over your psyche? Steve Ramirez, a Boston University neuroscientist fascinated by memory, believes that a small structure in the brain could hold the keys to future therapeutic techniques for treating depression, anxiety, and PTSD, someday allowing clinicians to enhance positive memories or suppress negative ones. Inside our brains, a cashew-shaped structure called the hippocampus stores the sensory and emotional information that makes up memories, whether they be positive or negative ones. No two memories are exactly alike, and likewise, each memory we have is stored inside a unique combination of brain cells that contain all the environmental and emotional information associated with that memory. The hippocampus itself, although small, comprises many different subregions all working in tandem to recall the elements of a specific memory. Now, in a new paper in Current Biology, Ramirez and a team of collaborators have shown just how pliable memory is if you know which regions of the hippocampus to stimulate -- which could someday enable personalized treatment for people haunted by particularly troubling memories. "Many psychiatric disorders, especially PTSD, are based on the idea that after there's a really traumatic experience, the person isn't able to move on because they recall their fear over and over again," says Briana Chen, first author of the paper, who is currently a graduate researcher studying depression at Columbia University. In their study, Chen and Ramirez, the paper's senior author, show how traumatic memories -- such as those at the root of disorders like PTSD -- can become so emotionally loaded. By artificially activating memory cells in the bottom part of the brain's hippocampus, negative memories can become even more debilitating. In contrast, stimulating memory cells in the top part of the hippocampus can strip bad memories of their emotional oomph, making them less traumatic to remember. Well, at least if you're a mouse. Using a technique called optogenetics, Chen and Ramirez mapped out which cells in the hippocampus were being activated when male mice made new memories of positive, neutral, and negative experiences. A positive experience, for example, could be exposure to a female mouse. In contrast, a negative experience could be receiving a startling but mild electrical zap to the feet. Then, identifying which cells were part of the memory-making process (which they did with the help of a glowing green protein designed to literally light up when cells are activated), they were able to artificially trigger those specific memories again later, using laser light to activate the memory cells. Their studies reveal just how different the roles of the top and bottom parts of the hippocampus are. Activating the top of the hippocampus seems to function like effective exposure therapy, deadening the trauma of reliving bad memories. But activating the bottom part of the hippocampus can impart lasting fear and anxiety-related behavioral changes, hinting that this part of the brain could be overactive when memories become so emotionally charged that they are debilitating. That distinction, Ramirez says, is critical. He says that it suggests suppressing overactivity in the bottom part of the hippocampus could potentially be used to treat PTSD and anxiety disorders. It could also be the key to enhancing cognitive skills, "like Limitless," he says, referencing the 2011 film starring Bradley Cooper in which the main character takes special pills that drastically improve his memory and brain function. "The field of memory manipulation is still young.... It sounds like sci-fi but this study is a sneak preview of what's to come in terms of our abilities to artificially enhance or suppress memories," says Ramirez, a BU College of Arts & Sciences assistant professor of psychological and brain sciences. Although the study got its start while Chen and Ramirez were both doing research at Massachusetts Institute of Technology, its data has been the backbone of the first paper to come out of the new laboratory group that Ramirez established at BU in 2017. "We're a long way from being able to do this in humans, but the proof of concept is here," Chen says. "As Steve likes to say, 'never say never.' Nothing is impossible." "This is the first step in teasing apart what these [brain] regions do to these really emotional memories.... The first step toward translating this to people, which is the holy grail," says memory researcher Sheena Josselyn, a University of Toronto neuroscientist who was not involved in this study. "[Steve's] group is really unique in trying to see how the brain stores memories with the goal being to help people... they're not just playing around but doing it for a purpose." Although mouse brains and human brains are very different, Ramirez, who is also a member of the BU Center for Systems Neuroscience and the Center for Memory and Brain, says that learning how these fundamental principles play out in mice is helping his team map out a blueprint of how memory works in people. Being able to activate specific memories on demand, as well as targeted areas of the brain involved in memory, allows the researchers to see exactly what side effects come along with different areas of the brain being overstimulated. "Let's use what we're learning in mice to make predictions about how memory functions in humans," he says. "If we can create a two-way street to compare how memory works in mice and in humans, we can then ask specific questions [in mice] about how and why memories can have positive or negative effects on psychological health." This work was supported by a National Institutes of Health Early Independence Award, a Young Investigator Grant from the Brain and Behavior Research Foundation, a Ludwig Family Foundation Grant, and the McKnight Foundation Memory and Cognitive Disorders Award Story Source: Materials provided by Boston University. Note: Content may be edited for style and length. Journal Reference: Briana K. Chen, Nathen J. Murawski, Christine Cincotta, Olivia McKissick, Abby Finkelstein, Anahita B. Hamidi, Emily Merfeld, Emily Doucette, Stephanie L. Grella, Monika Shpokayte, Yosif Zaki, Amanda Fortin, Steve Ramirez. Artificially Enhancing and Suppressing Hippocampus-Mediated Memories. Current Biology, 2019; DOI: 10.1016/j.cub.2019.04.065
  11. Brain's insular cortex processes pain and drives learning from pain https://www.sciencedaily.com/releases/2019/05/190516142849.htm Date: May 16, 2019 Source: Ecole Polytechnique Fédérale de Lausanne Summary: Neuroscientists have discovered an area of the brain, the insular cortex, that processes painful experiences and thereby drives learning from aversive events Acute pain, e.g. hitting your leg against a sharp object, causes an abrupt, unpleasant feeling. In this way, we learn from painful experiences to avoid future harmful situations. This is called "threat learning" and helps animals and humans to survive. But which part of the brain actually warns other parts of the brain of painful events so that threat learning can occur? We've known for a while that a brain area called amygdala is important for threat learning. But now, scientists from the lab of Ralf Schneggenburger at EPFL have discovered that the insular cortex sends such "warnings." The insular cortex, folded deep within the lateral sulcus of the brain, is known to code for feelings about our own body. Moreover, neurons in the insular cortex connect to neurons in the amygdala, but the function of this brain connection was previously little studied The insular cortex being similar between mice and men, the scientists turned to mice for their study. The researchers used light-activated ion channels that were genetically engineered into specific neurons in the brains of mice. This allowed them to switch off the electrical activity of neurons in the insular cortex by shining brief pulses of laser-light during the threat-learning behavior. By switching off the insular cortex during the painful event, the scientists found that mice became essentially fearless against a mild electric shock to the foot. In addition, the ability of the mice to learn from the painful event was greatly reduced. The study demonstrates that, besides informing our brain about bodily states, the insular cortex can send a strong warning signal to other brain areas involved in forming a memory of the unpleasant event. "Because silencing the insular cortex takes away the unpleasant feeling normally associated with a painful event, our study suggests that neurons in the insular cortex cause the subjective feeling of pain, and induce learning about the pain in other brain areas," says Schneggenburger. "Because of this, activity in the insular cortex could have powerful consequences on shaping brain connectivity in other brain areas, which fits with studies that show aberrant activity in the insular cortex in humans with certain psychiatric diseases. Thus, our study of the neuronal mechanisms of how pain is encoded in the brain -- together with future studies of the underlying plasticity mechanisms -- might be relevant for the development of treatments for psychiatric diseases such as anxiety and post-traumatic stress disorders." Story Source: Materials provided by Ecole Polytechnique Fédérale de Lausanne. Note: Content may be edited for style and length. Journal Reference: Emmanuelle Berret, Michael Kintscher, Shriya Palchaudhuri, Wei Tang, Denys Osypenko, Olexiy Kochubey, Ralf Schneggenburger. Insular cortex processes aversive somatosensory information and is crucial for threat learning. Science, 2019; eaaw0474 DOI: 10.1126/science.aaw0474
  12. Voldtekt - vanlige reaksjoner Hentet fra: https://www.ung.no/overgrep/3070_Voldtekt_-_vanlige_reaksjoner.html Generelle råd Aksepter dine reaksjoner som normale reaksjoner på en unormal hendelse. Forsøk å opprettholde dine vanlige rutiner. Sørg for at du har noen å snakke med. Dersom du er urolig i kroppen er det et godt råd ikke å drikke mer cola eller kaffe/te enn vanlig, fordi dette øker uroen i nervesystemet. Mosjon og trening bidrar til at spenning og stress som har dannet seg i kroppen kan få utløp Dette er først og fremst skrevet for deg som har opplevd å bli voldtatt. Her kan du lese om vanlige reaksjoner på en slik hendelse. Du får også gode råd om hva som kan være til hjelp på kort og lang sikt. Offentlig og kvalitetssikret Hvilke reaksjoner er vanlige etter en voldtekt? Før reaksjonene beskrives er det viktig å understreke at det er svært stor spennvidde i både typer reaksjoner og intensitet i disse reaksjonene. Det er heller ikke slik at en må ha noen eller mange av disse reaksjonene for å være normal, men at det er normalt å ha slike reaksjoner. Forløpet og intensiteten i disse reaksjonene varierer imidlertid mye fra person til person. Det finnes på mange måter like mange reaksjoner som det finnes kvinner som opplever dette. Det er også noen menn som kan bli utsatt for voldtekt, men fordi det store flertall er kvinner, vil det bli referert til kvinner underveis. Innhold: Umiddelbare reaksjoner Etterreaksjoner Når skal du søke faglig hjelp? Generelle råd Hvordan ta kontroll med påtrengende minnene? Metoder for å dempe kroppslig uro og spenning Håndtering av skyldfølelser og selvbebreidelser Konfrontere angst og frykt Umiddelbare reaksjoner Når en utsettes for en voldtekt, er det ikke uvanlig at det oppleves som uvirkelig når det skjer. Det kan kjennes som en vond drøm når det skjer, eller som om det skjer på en film, og ikke kan være sant. Fordi hjernen er utstyrt med mekanismer som beskytter oss i faresituasjoner, kan noen oppleve at både følelser og smerte er helt fraværende. Det er som det som skjer, skjer med en annen, som om en ikke er helt til stede. Noen opplever at de "fryser til", at kroppen ikke reagerer eller vil utføre de ordrer som hjernen gir, og at en er ute av stand til å gjøre noe. Noen sier etterpå at de visste akkurat hva de ville gjøre, men greidde ikke å gjøre noe. Andre forteller at alle tankene forsvant og kroppen ble slapp, som om de ga seg totalt over, samtidig som de ikke maktet å tenke konstruktivt. Selvbebreidelsene kan da bli sterke i etterkant, fordi en bebreider seg selv for ikke å ha gjort mer motstand. Det er imidlertid utrolig viktig å huske på at dette er reaksjoner som automatisk kobles inn, som du som voldtektsutsatt hadde liten kontroll over. Dette er viktig å tenke på, om du klandrer deg selv sterkt. Reaksjonene underveis mens voldtekten foregår vil avhenge av hvor lenge voldtekten varer, grad av brutalitet og trusler underveis, og om det er flere om ugjerningen eller ikke. Mens noen er opptatt av å tenke hva de kan gjøre for å komme seg unna, kan andre bli veldig fokusert på faren i situasjonen, og kjenne dødsangst. Noen har sterk smerteopplevelse underveis, mens andre er beskyttet av sjokket som også kan gi automatisk smertedempning. For de fleste endres tidsopplevelsen og det oppleves som om tiden står stille. Etterpå når en venter på hjelp, kan en også føle at det tar lang tid før hjelpen kommer. Om en tenker at "nå dør jeg", så er det ofte forbundet med mer plager i ettertid, enn når en er sikker på at dette skal gå bra. Denne første sjokkreaksjonen med uvirkelighetsfølelse og smertedemping kan fortsette med en beskyttelse som tillater en å ta inn det som har skjedd litt etter litt. Mange opplever derfor at de ikke får sterke følelser med en gang og det kan gå både timer og dager og noen ganger lengre tid før det helt går opp for dem hva som har hendt. De vet det med tankene, men ikke med følelsene. Med den dramatikk som ofte omgir en voldtekt, kan sanseinntrykk "brenne seg fast" med en intensitet langt utenom det vanlige. Kroppslige reaksjoner som skjelving, hjertebank, kvalme, frysebyger eller svimmelhet er ikke uvanlige, spesielt like etter at faren er over og en kjenner seg i sikkerhet. Etterreaksjoner De vanligste etterreaksjonene som oppleves er: Angst og frykt Gjenopplevelser av det som skjedde Søvnforstyrrelser Selvbebreidelser og skyldfølelse Konsentrasjons- og hukommelsesvansker Økt irritasjon og sinne Kroppslige plager Problemer i samspillet med omgivelsene Vansker med nærhet og seksualitet Tristhet Økt behov for kontroll Angst og frykt Den reaksjon som er vanligst å oppleve er økt angst og frykt. Alt som minner om det som skjedde kan igangsette frykt, og svært mange opplever at de går rundt med hevede skuldre og venter på at noe skal skje eller noen skal angripe dem. Fareberedskapen er høy, radaren skrudd på med full sensitivitet, og små, selv helt nøytrale ting, kan trigge frykt. Dette er en naturlig reaksjon når en har vært truet på livet, og avspeiler at hjernen er slik konstruert at den husker spesielt godt det som innebærer fare for oss, og vil for alt i verden unngå at vi skal bli overrasket på ny. Derfor forblir både kropp og sjel i alarmberedskap i en periode etter voldtekten, og alarmklokkene ringer tidlig når noe påminner om det som skjedde, og det er vanskelig å finne ro. Reaksjonene består av generell frykt for at noe annet skal hende, gjerne for at andre forferdelige ting skal hende med dem en er glad i eller en selv, og en spesifikk frykt som er knyttet til at en skal bli voldtatt på ny. Frykt utløses av alt som minner om voldtekten. Vi kaller dette for 'traumatiske påminnere'. Det kan være en lukt som var tilstede i situasjonen; lukten av etterbarberingsvann eller deodorant, lukten av klærne, av blod eller sæd, eller andre lukter som var til stede. På samme vis kan synsinntrykk; bevegelser, personer som ser ut som voldtektsmannen, stedet det skjedde, liknende lysforhold osv, trigge frykt. Påminnere kan komme i andre sansekanaler som hørselsinntrykk; kvaliteter ved en persons stemme eller dialekt, ord som ble brukt, lyder en hørte mens voldtekten pågikk, egne rop eller skrik, posisjons- eller berøringsinntrykk, bestemte måter en ble holdt på, presset mot underlaget, stillingen en lå i, penetrering eller kontakt med hans kjønnsorgan og smaksinntrykk; metall, stoff, jord som munn eller tunge kom i kontakt med, og enda verre smak om en ble tvunget til oralsex, blodsmak m.m. Det viktige er å forstå på hvor mange måter du kan få utløst eller igangsatt frykt og ubehag i tiden etter en voldtekt. Det kan ta lang tid å få reaksjonene på slike påminnere under kontroll, og ikke sjelden trenger en terapeutisk hjelp for å klare det. Gjenopplevelser av det som skjedde Svært mange voldtektsofre opplever at minner om voldtekten kommer inn i bevisstheten uten at de ønsker det, eller når de opplever traumatiske påminnere. Vanligvis er det bilder eller en slags indre video av det som skjedde som oppleves, men det kan også være hørselsminner eller andre minner som kommer. Slike gjenopplevelser kommer oftest når en legger seg om kvelden, når det er ro rundt en, og en ikke er opptatt med andre aktiviteter. Tidlig etter en hendelse anser vi at gjenopplevelser ikke bare er negative, fordi de tvinger den rammede til å forholde seg til det som har skjedd og minnene blir gradvis bearbeidet. Når slike opplevelser fortsetter å være plagsomme med uforminsket styrke ut over de første 3-5 ukene, er det ikke lenger noe som anses å tjene noen viktig funksjon. Da bør en søke profesjonell hjelp. Over tid dempes vanligvis gjenopplevelsene, og det må oftere en ytre påminner til for å igangsette dem. Søvnforstyrrelser De påtrengende minnene eller urotanker melder seg gjerne rundt leggetid, og sammen med en kropp som fremdeles kan være i beredskap for å møte fare, er det mange som strever med søvnen. Det er først og fremst problemer med å sovne, men også med at søvnen ikke blir dyp. Det er som en sover lett for å kunne våkne raskt om noe skulle skje. En del plages i tillegg av mareritt, noen ganger katastrofedrømmer som enten omhandler en selv eller noen en er glad i, andre ganger er det gjenopplevelser av det som hendte som virker forstyrrende på søvnen. Noen blir redde for å sove fordi de vet at marerittene kommer, og de er så plagsomme at det er bedre å holde seg våken. Det som er overraskende for noen er at de kan kjenne seg forferdelig trette, men får likevel ikke sove. Bearbeidelsen av det som skjedde, medfører et høyt mentalt energiforbruk, og den mentale trettheten er derfor forståelig. Det er veldig få som helt unngår problemer med søvn, men noen få sover ubekymret og enkelte kan faktisk fortelle at de sover bedre enn før. Skyldfølelse Den menneskelige hjerne er konstruert for å lære maksimalt fra det som er farlig. En voldtekt representerer en livsfarlig situasjon, og om du i ettertid begynner å tenke på alt du skulle ha gjort eller tenkt annerledes, så avspeiler det din hjernes evne til å snu hver stein for å hente ut erfaring. Sett i et slikt overlevelsesperspektiv er skyld og selvbebreidelser hjernens forsøk på å lære fra en viktig hendelse, slik at du kan møte eventuelle nye farer enda bedre forberedt. En slik mekanisme bryr seg lite om de tanker du gjør deg er riktige eller gale, den forsøker bare å hente ut maksimal erfaring for å håndtere fremtidig fare best mulig. De fleste vil etter en periode med selvbebreidelser og skyldfølelser således ha akkumulert verdifull erfaring, og kan legge fra seg eller dempe sine selvbebreidelser. Om du fortsetter å klandre deg selv over tid, bør du søke profesjonell hjelp. Det finnes effektive terapeutiske teknikker som kan dempe slike destruktive tankemønstre. Beklageligvis er det lett for noen som klandrer seg selv å tro at fordi de føler så sterkt på skyldfølelse så er følelsen sann - noe som absolutt ikke er tilfelle. Dessverre er det slik at de rundt deg som oftest møter selvbebreidelser likt og sier "Kan skjønne du ikke skal tenke sånn", noe som sjelden demper slike følelser. Her kan samtaler med psykolog hjelpe deg til å få kontroll med destruktive tanker. Sinne og irritabilitet Det er ikke uvanlig at voldtektsofre opplever irritabilitet, sinne eller utålmodighet. For noen tar det lang tid før sinnet kommer opp. Vi tror at det henger sammen med at sinne i selve faresituasjonen kunne medføre fare for å bli drept, og at offeret i situasjonen har undertrykt sinne i fare for at dette kunne ha ført til at gjerningsmannen tok deres liv. Sinne kan noen ganger ta retning mot andre enn gjerningsmannen selv, og da er det ofte personer som står deg nær som får unngjelde. Den stadige fareberedskapen, de plagsomme minnene og tankene, søvnvansker og andre etterreaksjoner, medfører et stort mentalt energiforbruk, og senker toleransen for frustrasjoner. Mangel på søvn i seg selv er nok til å øke din irritabilitet og sinne, og med det mentale energiforbruket fra de andre nevnte områdene i tillegg, er det ikke rart at en blir mer irritabel. Konsentrasjons- og hukommelsesproblemer I mitt arbeid med studenter som har opplevd voldtekt har jeg gjentatte ganger sett at de har mistet et halvt år i sin studieprogresjon, og blant skoleelever er det ikke uvanlig å høre at karakterene går ned. Vår kunnskap om det vi kaller kognitive (eller tankemessige) konsekvenser av traumatiske hendelser har øket i senere år, og vi har fått dokumentert at traumer kan redusere både evnen til å konsentrere seg og til å huske det en lærer. Det er mange grunner til at det skjer: en høy beredskap for å oppdage fare i omgivelsene bruker opp mentale ressurser; det som er hendt kan også oppta mental kapasitet; om en er deprimert så går tanketempoet ned, osv. Konsekvensen er for mange likevel redusert lærings- og konsentrasjonskapasitet. Om du som er blitt voldtatt er skoleelev eller student vil dette kunne påvirke resultatene på dine prøver eller eksamener, og om du er i arbeid kan du oppleve at det i en periode er vanskeligere å skjøtte arbeidet. I skole og studier krever dette at lærere har forståelse og kan gi ekstra pedagogisk støtte, i en arbeidssituasjon må ledere og kolleger forstå at de ikke kan stille de samme krav til produktivitet, arbeidsmotivasjon eller tiltakslyst i en periode, og at denne ofte varer lengre enn det mange tror. Retur til skole eller arbeidsplass må selvfølgelig skje i samråd med deg og de du velger å informere for at du skal være sikret adekvat støtte i tiden du går i møte. En dialog med viktige personer på skole eller arbeidsplass kan gjøre det lettere for deg å vende tilbake. Restitusjonsperioden kan for noen være lang, og uforstand fra skole eller arbeidsplass eller for tidlig press fra andre kan medføre ekstra problemer og i verste fall lengre sykemeldinger. Kroppslige plager Voldtekt er en fysisk krenkelse, og det er derfor ingen overraskelse at mange sliter med kroppslige plager i ettertid. Ikke alle får slike, men mange, og plagene varierer fra person til person. Noen får vaginal kløe, mange opplever smerte i kroppen, spesielt rundt bekkenområdet, andre kjenner ømhet i hud, utvikler strekkmerker i huden, andre sliter med smerte og verk i muskler, atter andre med fordøyelsesplager. De som ble tvunget til oralsex kan få appetittproblemer, eller oppleve at inntak av suppe eller visse matretter som har lignende konsistens som penis eller som sæd, kan være svært problematisk. Men kroppslige plager kan også vise seg med tap av energi, hodepine, og at du lettere får infeksjoner og forkjølelse, noe som kan reflektere at immunsystemet ikke fungerer så bra. Angst setter seg ofte i pusten, noe som er spesielt plagsomt for de som utvikler panikkangst hvor de ofte blir spesielt sensitive på signaler fra kroppen. Et forhold som få er klar over er at voldtektsrammede kan oppleve ubehag eller frykt i situasjoner som er helt uproblematiske for de fleste. Når tannleger, frisører, fysioterapeuter eller andre kommer nær deres kropp, kan de fryse fast. Det kan være visse kroppsposisjoner som utløser dette, for eksempel når hodet blir holdt av en tannlege, eller at noen kommer bak hodet hvor en ikke har kontroll over dem, eller det er berøringen i seg selv. Dette har selvfølgelig med kontroll å gjøre, og kan avhjelpes for eksempel om en tannlege vet om hva som har skjedd og tar spesielt hensyn til det. [/b]Problemer i samspillet med omgivelsene[/b] Voldtektsutsatte lever sjelden i et vakuum. Du kan være en ung jente som lever med far, mor og søsken, du kan være en student som lever i bofellesskap, eller du kan leve med partner og familie. Med de etterreaksjoner som er nevnt tidligere, er det selvfølgelig slik at voldtekten ikke bare påvirker deg som var utsatt for den, men kan påvirke hele din familie. Foreldre som har fått sin datter voldtatt vil ikke sjelden bli overbeskyttende og livredde for at det skal skje på ny, de kan sette strenge grenser for uteliv, presse sin datter tilbake til en "ufrihet" som kjennetegner yngre jenter, med sinne og frustrasjon hos henne som resultat. Et endret familieklima med familiekonflikter kan bli resultatet, for eksempel når en datter tyr til løgn og sier hun er hos en venninne, når hun i virkeligheten er på fest, osv. Noen fedre eller partnere blir fylt av sinne og hevntanker, i andre familier blir det vanskelig å leve med en kvinne som er humørsyk, irritabel, som har et stort behov for kontroll, eller som ikke orker fysisk nærhet fra verken barn eller ektefelle. Vansker med nærhet og seksualitet Spesielle problemer er knyttet til nærhet og seksualitet, fordi aktivitet på disse områdene på så mange måter kan igangsette minner. Vi sier av og til at kroppen har sitt eget minnessystem, og en berøring av et område som ble berørt under voldtekten, kan gi opplevelsen av at nå skjer det samme på ny. Disse minnene er lagret i hjernen, men det oppleves ofte som om de sitter i kroppen. Såkalte "flashbacks" kjennetegnes av at en har følelsen av at det som en gjenopplever skjer på ny. Tidsopplevelsen oppheves, og det er som om en er inne i situasjonen slik den var. All nærhet og berøring kan igangsette slike minner, og det betyr for noen at de blir "avholdende" etter voldtekten, eller at de bare med stort ubehag kan våge nærhet og seksualitet igjen. Det er viktig for deg din kjæreste eller partner kan la deg få ha full kontroll på tempoet i kroppslig kontakt eller seksuell aktivitet. Alle overraskelser eller opplevelser av å ikke ha kontroll, kan aktivere avvergesystemer i kroppen din som gjør at normalisering utsettes. Forståelse og respekt, koblet med samtale, er for mange en forutsetning for å ta opp igjen et normalt seksualliv. Noen makter det ikke før lang tid, kanskje først etter at de har fått terapeutisk hjelp, mens dette går relativt uproblematisk for andre. For deg som ikke har kjæreste, eller som skal innlede et forhold, kan ting bli enda mer komplisert, fordi samtale om voldtekt er tabubelagt, og det kan være vanskelig å fortelle om det som har skjedd til en ny person i ditt liv. Mitt råd til deg er å være åpen om det som har hendt, men at du først sikrer deg at den personen du forteller dette til er til å stole på. Uten en slik åpenhet vil reaksjonene som naturlig kan komme når du har kroppslig nærhet eller sex være vanskelige å forstå for din partner. I tillegg blir sjansene for at din nye kjæreste da tar hensyn til de behov for varsomhet og kontroll som du har, større. Uansett er dette et område der du skal gå gradvis frem slik at du kjenner deg komfortabel med tempoet. Tristhet Voldtekt kan også gi tristhet eller medføre depressive tanker. Noen blir det vi kaller klinisk deprimert, og vil trenge hjelp fra fastlege eller psykolog. Om du får selvmordstanker er det viktig å søke hjelp. Husk at det du sliter med er forbigående problemer, hvor det er viktig at du ikke velger en "endelig" løsning og tar ditt liv. Når tankene blir så triste at du tenker at det ikke er mer å leve for, er det all grunn til å få hjelp for å lære strategier som kan endre denne måten å tenke på, og gi nytt fremtidshåp. Det samme gjelder om du merker at du vil skade deg selv, for eksempel ved å kutte deg. Men det er også kvinner som er triste uten selvmordstanker. De opplever at verden har endret karakter, de har mistet sin trygghet, de har mistet sin mulighet til å bevege seg ute når de vil, de har mistet tiltroen til andre, osv. Dette kan regnes som tap, og kan gi sorgreaksjoner med tristhet som konsekvens. Økt behov for kontroll Gjennom det som er skrevet over er allerede det sterke behovet for kontroll i ettertid nevnt. Når et annet menneske i en periode har tatt kontroll med din kropp og ditt liv, og i en periode som kan oppleves som en evighet bestemmer om du skal få leve eller dø, kan en godt forstå hvorfor kontroll blir så viktig i ettertid. Noe av det viktigste du kan gjøre er å akseptere at du vil ha et større behov for kontroll, og at du skal ha lov til å bestemme mer enn vanlig, at andre må forhøre seg med deg om hvordan du vil ha det i forhold til avgjørelser som skal tas, m.m. De fleste kan slippe opp på denne kontrollen over tid, og med hjelp og forståelse i tiden inntil frykten slipper mer taket, gir du deg selv viktig drahjelp. Når skal du søke faglig hjelp? Når du sliter med sterke gjenopplevelser, selvbebreidelser, angst m.m., kan dette gjøre det nødvendig med mer hjelp. Det kan være grunn til å skaffe slik hjelp om Reaksjoner ikke går over, men fortsetter med uforminsket intensitet. Når du ikke fungerer i arbeid eller fritid Når du isolerer seg fra dine omgivelser Når du merker andre faresignaler (økt alkohol eller medikamentmisbruk) Når reaksjonene fortsetter ut over den første måneden uten endring, eller øker i intensitet over tid Når samspillet med ditt sosiale nettverk har "kjørt seg fast", eller du trenger hjelp til å takle "sosial hjelpeløshet" i omgivelsene. Mange vegrer seg for å søke profesjonell hjelp fordi de føler det skamfullt å snakke om det som har skjedd, eller fordi de savner energi, overskudd eller tiltaksevne, eller fordi de ikke tror andre vil forstå situasjonen. Det kan også være manglende tillit til at noen kan hjelpe, at en ikke vil bry andre, eller at en tidligere har hatt et negativt møte med helsevesenet, slik at sinne eller mistillit hindrer kontakt. Det er viktig å overkomme slike stengsler, slik at en ikke unnlater å søke hjelp og derfor svekker mulighetene til et best mulig liv i etterkant av det som har skjedd.
  13. Krisesenter? Er det forsvarlig å ta med barn dit? Vi deler her en brukerfortelling fra en kvinne som har erfaring med å være på krisesenter med barn. Kvinnen har fulgt oss på FB og selv tatt initiativ til å dele. Vi vet det ligger stor smerte bak å søke seg mot mennesker på et krisesenter. Ydmyk takk. Hentet fra: https://rvtssor.no/aktuelt/145/krisesenter-men-er-det-forsvarlig-a-ta-med-barn-dit-/ Nå skal jeg være litt kontroversiell, og ta et skritt utenfor firkanten. Jeg vet ikke helt hvor vanlig det er å reklamere for den instansen jeg er i ferd med å reklamere for. Desto større grunn til å gjøre det kanskje? Dette blir rett fra margen. Dette innlegget er hovedsakelig til DEG som en eller flere ganger har tenkt tanker som: «Krisesenter? Men er det forsvarlig å ta med BARN dit?» Har du i det hele tatt tenkt den tanken, er det trolig på høy tid at du gjør akkurat det. For JA, det er ikke bare forsvarlig. Det er ofte det eneste riktige alternativet du har, og etter å ha lest innlegget mitt vil du kanskje forstå at det også er et ganske godt alternativ. Jeg har vært «frem og tilbake» til krisesenter siden januar 2015. Jeg skriver «frem og tilbake» fordi ønsket vårt verken var «frem» eller «tilbake». Situasjonen vår har dessverre artet seg på en måte som gjorde at det var nødvendig. Dette var ikke raske avgjørelser tatt på bakgrunn av vindretning og værforhold, men velbegrunnede avgjørelser tatt gjennom veloverveide vurderinger av relevante instanser, nært nettverk og meg selv. For utenforstående kan det fort se ut som «frem og tilbake», og det er antakelser man må tåle, det koster lite sammenlignet med prisen man betaler for å la være. Det første du må vite om krisesentertilbudet er at de har ulike tilbud, alt fra dagsamtaler til midlertidig bosted. Det å ha midlertidig bosted på et krisesenter forutsetter at du fyller visse kriterier. Fyller du disse kriteriene vil du raskt erfare at alle dine ideer og tanker om hva et krisesenter er trolig ikke helt holder vann. For hvordan er det å bo på et krisesenter, egentlig? Helt krise? Hvordan er det å være barn på krisesenteret? Er ikke det i seg selv «ganske traumatisk»? Alle krisesenter er ulike, og jeg må trå forsiktig i det å skulle utlevere «mitt» for mye av sikkerhetshensyn – men jeg kan dele noen av våre personlige erfaringer. La meg beskrive litt av stemningen på et krisesenter. Dette kan være et lite glimt inn. Det er ettermiddag. Formiddagen er brukt ute i parken i nærheten. Vi har hatt piknik på benkene, plukket blomster, og matet ender. Det var det barna helst ville. Etterpå lekte vi på lekeplassen utenfor, men har nå trukket inn. Noen barn er tilbake fra barnehagen, de store barna har kommet hjem fra skolen, noen av mødrene fra jobb, og alle har i tur og orden spist middag og falt til ro. Barna leker med hverandre, krangler med hverandre, og hjelper hverandre. Mødrene veksler mellom å delta i leken, og å sitte med en kopp kaffe like i nærheten. De snakker sammen om trass, bleieslutt, lekser, og tenåringstrøbbel. «Hvor mye skjermtid har din nå?» En av krisesenterets ansatte stikker innom, og barna vil "bare" vise duplohuset de har bygget. Og synge en sang de kan. Og danse litt. Oi, hun kan hinke! «Vet du at…?» Så vil de bare gi en klem, eller vise det ørlille såret på den fingeren de ikke er helt sikker på hvilken er, eller vise noe på rommet. Den ansatte lover å komme tilbake, hun må bare ned i resepsjonen og ordne noe først. Den ansatte kommer opp en halv time senere og åpner opp aktivitetsrommet. «Vil dere male?». Mødrene blir med inn, og ler litt av hverandres tapre forsøk på vakre kunstverk. Kanskje får de uttrykt noen av de grå følelsene, eller bare kost seg sammen med barna som helst maler alle andre steder enn på arket. Stemningen i gangen er lun. Sofaen har som seg hør og bør puter i alle retninger etter barnas romstering. Kjøkkenet dufter av deilige middager av ulik opprinnelse og kultur og man kjenner det langt ut i korridorene. Ned trappen også. Ved tavlen hvor det er bilder av de ansatte på jobb står det en stor lykt med lys. Velkommen, står det på matten utenfor resepsjonen. I resepsjonen møter et vennlig fjes meg, hun kjenner meg og vet hvem jeg er – mer enn bare navn og nummer på rommet. «Hei, jeg skulle bare hentet litt bakepapir, jeg og jentene skal bake rundstykker til kvelds!» «Åja, er det tomt? 2 sek, jeg kommer med bakepapir. Hei jenter! Så gøy at dere skal bake! Kan jeg komme og smake etterpå? Jeg gleder meg allerede!» Etter at barna er lagt kryper vi en og en inn i sofaen på stua med hvert vårt pledd og ser noe helt hjernedødt på tv som alibi for å sitte og skravle. Kveldsvakta dukker opp og spør «skal jeg sette på litt tevann? Hva ser dere? Kan jeg være med?» Vi ler litt, for vi vet egentlig ikke hva vi ser, men hun er hjertelig velkommen hun også. Vi skravler om alt fra a til å, og hadde du ikke visst at bygningen du befant deg i het krisesenter, hadde du ikke visst at de menneskene du satt sammen med var der fordi de delte skjebne med deg. Voldsutøvere er ikke merket i panna, og det er ikke voldsofre heller. De ansatte er varme og oppriktige, de er profesjonelle medmennesker som tør å stå sammen med deg i en situasjon du aldri hadde drømt om å skulle måtte stå i. De tåler både skravlingen på stua og de helt dype samtalene i enerom. «Fikk du byttet den genseren du kjøpte i feil størrelse til minsten?» spør hun blidt, med tevannet i hånda. For to timer siden snakket vi om hendelser jeg helst ville vært foruten. De har erfaringer i livets nyanser og kontraster, og de tar alle sider av deg på alvor. Nei, du er ikke alene. Nei, det er ikke bare du som tenker sånn. Ja, de har hørt det før. Ja, det er helt vanlig. Tilbake konkret til barna. På krisesenteret jobber det egne barnefaglige ansvarlige. De har som sin oppgave å se til at barnas rettigheter og behov blir møtt, og å legge til rette for en god hverdag for barna mens de bor der. I praksis kan dette bety en rekke ulike ting, alt etter hvilken situasjon man er i, alderen på barna, og hva man har behov for. De har for eksempel samtaler både med barna, og med forelderen, de arrangerer ulike aktiviteter, og de koordinerer med relevante instanser. Det er også ansatt miljøterapeuter som selvfølgelig fort blir temmelig populære, da det alltid skjer noe EKSTRA GØY når de dukker opp. Røde Kors er innom jevnlig, og arrangerer aktiviteter. Vi møtte henne på Sørlandssenteret en gang, og de LØP mot henne og ropte gledesstrålende «HEI RØDEKÅSH!!!». Så får man opplevelser man kanskje ellers ikke hadde fått opplevd, eller kanskje opplever for første gang uten frykt som grunntone. For å nevne noen av opplevelsene våre, har vi vært i parker, på gård, i dyreparken, i badeland, på lekeplasser, i ulike friluftsområder, på teater, på kino, på båttur, på togtur, på sirkus, på Sabeltannshow, bakt pepperkaker og kakemenn, lussekatter og pavlova, hatt filmkvelder med lerret, badet og grillet, vært på museum, vært på konsert, laget fruktspyd og baluba, bakt muffins, laget masse forskjellig kunst og pynt til ulike årstider og høytider, feiret bursdager med brask og bram, hatt hjemmesnekra show og konserter, hatt besøk av Baldrian og Musa, perlet, strikket, malt og spilt BINGO! Dette er bare et lite knippe av noe av det som foregår på krisesenteret. Alt i alt så handler krisesenteret like mye om normalitet som gode opplevelser, og jeg har opplevd at det har vært en god balanse mellom de store opplevelsene og de små øyeblikkene. I tillegg til kvalitetstid gjennom aktivitet, får man oppleve kvalitet i relasjoner. Dette kunne jeg skrevet en hel avhandling om, da det virkelig engasjerer meg, men jeg nøyer meg med ett enkelt eksempel. Jeg kommer aldri til å glemme den ene datteren min sin respons da vi kom tilbake til krisesenteret etter første opphold. Jeg gikk mot døren med bøyd hode og kalde føtter. Hun slo opp døren med rak rygg og strålende øyne og sa «NÅ blir xxx fornøyd!!» Hun refererte til en av de ansatte på krisesenteret, og hun fikk rett. Hun var hjertelig velkommen. Ikke en formell og profesjonell variant av hjertelig velkommen – men velkommen på en varm og hjertelig måte. Krisesenteret er døgnbemannet, og man blir godt kjent med dem som jobber der. Når jeg nå stikker innom for en prat er alltid det første spørsmålet «hvordan går det med jentene?». Den genuine opprømtheten over femåringens LØSE TANN avslører at her er det mer enn bare låste dører og overvåkningskameraer som beskytter de små hjertene til barna som bor der. Kjærlighet og omsorg, pakket inn i profesjonelle, faglig kompetente, bautaer. Til deg som sitter og tenker «men kan jeg virkelig ta med barna mine?». Eller til deg som kjenner noen som sitter og tenker det. Svaret er JA, det kan du. Terskelen er høy, først for å tenke det, så for å vurdere det, og så for å gjøre det. La meg senke den ørlite ved å si at krisesenteret er spesialdesignet for at små superhelter skal få trygge, gode og opplevelsesrike dager. Eller bare ro, fred og flest mulig vanlige hverdager. Eller begge deler. Alt etter hva de trenger. Det er også spesialdesignet for at du som omsorgsperson skal være den beste varianten av deg, bli ivaretatt, styrket og rustet til rollen som mor i en ekstra utfordrende situasjon. "Jeg savner krisesenteret jeg.." "Du kan jo ikke savne en bygning!" Jeg mener helt oppriktig at navnet krisesenter gir et feil bilde av hva tilbudet innebærer. Det er ikke en bygning, men et tilbud og et trygt tilholdssted. Det riktige navnet på dette tilbudet er noe i sjangeren TRYGGHETSBOBLA. Så hvordan er det for barn å være på krisesenter? Trygt.
  14. Når den vanskelige ungen blir voksen Dette er en fortelling fra en voksen kvinne - om hvordan vanskelige opplevelser som liten må håndteres som voksen. En fortelling om å føle seg dum i møte med psykologer, men å reise seg og finne styrke gjennom ærlighet og åpenhet. Dette er en fortelling om å være sterk, men å ikke se det selv. Hentet fra: https://rvtssor.no/aktuelt/172/nar-den-vanskelige-ungen-blir-voksen/ Dette er fortellingen om Camilla, en av mange med en oppvekst bestående av fysisk og psykisk vold i eget hjem. Jeg kjenner Camilla fra tidligere, men historien hennes er ny for meg. Vi har hatt barn i samme klasse i flere år, hilst høflig på hverandre og småpratet under ulike klassetreff, men aldri gått dypere. Etter at et tilfeldig treff i skolegården plutselig tok en annen retning da hun fortalte meg at hun hadde bodd på barnehjem, har jeg bedt om å få treffe henne for å bli bedre kjent med hennes historie. Under vårt møte legger jeg raskt merke til hvordan hun toner ned det hun forteller meg, som om det var hennes feil at ting var som de var. Jeg merker det på alt hun prøver å unnskylde når hun forteller om hvordan hun ble trykket ned og trakassert da hun vokste opp. Jeg merker det når hun sier at hun ikke var lett å ha med å gjøre og at det var mye hun ikke var flink til. Oppveksten – Søsteren min og jeg fikk mye bank. Første gangen jeg kan huske at mamma banka meg var jeg fem år. Jeg husker at jeg satt i senga og at hun plutselig ble rasende og pressa meg inn mot veggen med hendene rundt halsen min. Mamma tok ofte kvelertak på meg. Jeg husker det frådet av munnen hennes, at hun var så sint og ropte så høyt at spyttet stod ut av munnen hennes. Mamma jobbet mye og sent, så vi passet på å legge oss før hun kom hjem, da var sjansen mindre for at vi fikk bank. Det var slag, kveling og spark. Jeg husker kleshengere som knakk og jeg husker at hun sparket oss med hvite helsetresko, sånne med masse små hull oppå. Jeg husker at jeg lå på gulvet og at hun sparka meg. Jeg husker følelsen i kroppen da hun tok på seg de skoene. Mamma kunne bli rasende uansett tid på døgnet, grunnen var alltid at vi hadde gjort noe galt, noe mamma syntes var galt. Det kunne være at huset ikke var rent nok, at vi ikke hadde ryddet etter oss, at vi ikke hadde gjort lekser, ikke vasket badet ordentlig eller ristet klærne våre godt nok. Jeg husker at jeg klippet ut lekseoversikten nederst på ukeplanen og kopierte opp en ny ukeplan med blankt felt der leksene egentlig stod så det skulle se ut som vi ikke hadde lekser, da kunne ikke mamma bli sint for at jeg ikke hadde gjort leksene. Jeg var mye redd, mest av alt for å få kjeft og juling. I dag tåler jeg ikke synet av kleshengere i samme farge som vi hadde hjemme. – Jeg er redd for å komme for sent til avtaler og for å ikke fullføre det jeg gjør. Og jeg sliter med å ta telefoner fra folk jeg ikke kjenner fordi jeg er redd for å få kjeft. En vanskelig unge Da Camilla var 11 eller 12 år plasserte barnevernet henne på et barnehjem. Dette var første gangen barnevernet kom på banen og skjedde etter at hun hadde forsøkt å ta sitt eget liv ved å drikke store mengder sprit. Etter denne hendelsen var det en venninne som hjalp henne med å anmelde foreldrene til politiet. Venninnen, som visste hvordan Camilla hadde det hjemme, hadde fått nok og fulgte Camilla ned på politistasjonen. Selv om både politi og barnevern ble koblet inn og Camilla flyttet til barnehjemmet for en periode, ble saken henlagt og Camilla plassert tilbake til mamma og stefar etter omtrent ett år. Fra denne tiden husker hun godt lærere som sa at de håpet at hun endelig skulle få hjelp og at hun fikk lese en rapport fra et avhør hvor en politimann omtalte henne som en vanskelig unge. Camilla har ofte lurt på hvorfor ikke barnevernet eller andre voksne gjorde noe tidligere. Hun mener at både familie, naboer, lærere på skolen og andre må ha visst at ting ikke var bra, men at de ikke torde gjøre noe fordi moren hadde makt ikke bare over henne og søsteren, men også andre i familien og omgivelsene rundt. Også var hun jo ikke så lett å ha med å gjøre, akkurat som moren hadde prentet inn over flere år og som politimannen skrev i rapporten. – Jeg var en vanskelig unge, jeg skjønner jo det. Jeg gjorde ikke alltid leksene mine og jeg gjorde mye rart for å få oppmerksomhet. Etter at jeg kom hjem fra barnehjemmet begynte jeg å stikke av og rømme hjemmefra, jeg fløy mye med eldre og begynte å feste tidlig. Ting ble enda vanskeligere etter at jeg kom hjem fordi jeg følte at ingen trodde på meg. Jeg gjorde alt for å få holde meg unna hjemme og sov mye ute i skogen. Tilhørigheten til mamma Camilla flyttet tidlig hjemmefra og fikk barn i begynnelsen av 20-årene. I dag lever hun et stabilt og godt familieliv med mannen og far til barna, en jente i tenårene og en gutt på barneskolen. Hun hadde kontakt med moren fram til for snart fire år siden. I dag er kontakten brutt, noe som har vært viktig for Camilla fordi bruddet representerte begynnelsen på et vendepunkt i livet hun nå befinner seg midt inne i. Det går sakte og er tidvis tungt, men hun føler seg sterkere enn før og har skjønt at hun må ha hjelp på en annen måte enn tidligere for å få det bedre. Hun sliter med angst, går på antidepressiva og tar medisiner mot marerittene som kommer om natten. Fram til bruddet lå kontakten med moren på et overflatisk nivå hvor de møttes i ulike familieselskaper. Kontakten i disse årene gikk opp og ned, det kunne være stille i flere år og så litt kontakt igjen fordi Camilla fikk fornyet tro på at det kunne bli bedre. Flere ganger tenkte hun på å bryte kontakten, men klarte det ikke fordi hun hele veien opplevde at moren hadde kontroll og makt over henne. – Mamma har hatt makt over meg også i voksen alder fordi jeg har vært redd for å gjøre feil. Hun har opprettholdt makten og kontrollen ved å trykke meg ned og si stygge ting, som at jeg burde være glad for at jeg ikke fikk samme unger som jeg selv var. For meg har det vært som at hun bare kunne trykke på en bryter som umiddelbart gjorde meg svak og fikk meg under hennes kontroll. Jeg er klar over at hun hadde en vanskelig oppvekst og at også hun fikk mye bank og ble kastet ut hjemmefra. Derfor har jeg forsvart henne og heller lagt skylden på meg selv for at ting har vært som det har vært. Jeg har ikke følt tilhørighet noe sted, tilhørigheten til mamma var den tilhørigheten jeg hadde. Vendepunktet Camillas vendepunkt startet da hun for første gang i livet reiste seg opp overfor moren og satte en stopper for år med det hun hevder har vært trakassering og psykisk vold. – Det var en vanlig situasjon hvor hun snakket stygt om barna mine, men hvor jeg endelig klarte å ta igjen. Jeg sa noe sånn som at hvis du skal kjefte på mine barn så kan du holde deg langt vekk. Hun ble forfjamset og datt ned noen hakk mens jeg følte meg stolt og fløy ti meter opp i lufta. Etter dette fikk jeg en ekstra kraft og kjente meg så sterk. Jeg har mange ganger tenkt på å konfrontere henne mer, men jeg er redd for å falle tilbake til at hun skal ha kontrollen over meg. Jeg har skjønt at jeg har det bedre uten kontakt. På mange måter er jeg mer skjør og sårbar enn før jeg klarte å stå opp mot henne. Da jobbet jeg så hardt for å være sterk, nå tillater jeg meg selv å være svak og slipper til de tunge periodene. Det skal ikke mye til før jeg får en smell og graver meg ned, men jeg har i hvert fall lært meg å slippe til disse periodene. Da er jeg bare skjør og ligger på sofaen. Hele skjelettet er ødelagt, det verker i hele skjelettet, hele kroppen er vissen, jeg klarer ingenting, er bare full av angst. Minner kommer frem og ting blir så sterkt. I disse periodene vegrer jeg meg for å gå ut, men prøver å få laget mat til ungene. Fra glad til sterk Camilla har gått til psykolog i mange år, men aldri følt at det har hjulpet henne stort. Hun har byttet behandler mange ganger, den lengste perioden hun har gått til samme person er et drøyt år. I dag går hun til psykolog en gang i uka. Etter å ha gått til samtale hos mellom ti og femten forskjellige psykologer de siste årene, skal hun nå starte opp med timer hos enda en psykolog. En som kan en del om traumer, har hun blitt fortalt. Hun er glad for at hun kan begynne på nytt og tenker at hun denne gangen skal gjøre det hun kan for at det skal bli lettere for psykologen å hjelpe henne. Hun forventer ikke raske svar eller enkle løsninger og vet at det er en lang vei å gå. Men nå vet hun litt mer om hva hun selv kan bidra med for at det skal oppleves nyttig og bidra til en god utvikling i livet hennes. – Jeg tenker at det ikke er så rart at jeg ikke har kommet noen vei tidligere fordi jeg aldri har vært ordentlig ærlig. Jeg skjønner at de psykologene jeg har møtt har hatt en vanskelig jobb fordi jeg har vært redd for å fortelle hva som har skjedd og derfor har pynta på ting. Jeg har vært redd for at psykologene skal tro at det er min skyld, redd for at de skulle se meg som en vanskelig unge. Før tenkte jeg at psykologen jeg gikk til kunne hjelpe meg med å gjøre meg glad. Nå trenger jeg hjelp til å bli sterk. Derfor må jeg være ærlig om min historie og tydelig på hva jeg trenger hjelp til. Utfordringen er at jeg ikke er så flink til å sette ord på ting og har lett for å føle meg liten og tenke at det er jeg som er problemet. Jeg tror mange er som meg og lett kan føle seg dum i sånne møter. Når jeg er hos psykologen føler jeg at jeg må si noe klokt, dermed blir jeg stille eller prøver å pynte på det jeg skal si. Hva skal jeg si når psykologen starter med å spørre hvorfor jeg er der? Dette er vanskelig for meg, det er ikke så lett å vite hva man selv trenger. Derfor trenger jeg hjelp til å prate i sånne settinger, noen som spør meg og som ikke er redd for å være direkte. Jeg trenger et puff for å komme i gang, ikke bare ”ja…” og ”hmmm…”. Jeg trenger hjelp til å gå til det som er vanskelig, til det innerste og vanskeligste, til det skamfulle og flaue. Jeg tror vi er mange som føler oss dårlige som personer og som derfor blir usikre i møter med andre. Jeg tenker ofte at mamma hadde rett, hun sa at jeg ikke var noe, at jeg ikke var flink til noe. Ærlighet og åpenhet Camilla bebreider ingen av psykologene hun har møtt for at hun ikke har fått så mye ut av møtene, men erfaringen har i hvert fall lært henne litt om hva hun trenger for at møtet med den nye psykologen skal ta henne videre. – Nå vet jeg at jeg trenger en psykolog som tar meg som jeg er og som gjør det trygt å være meg fordi han eller hun gjør det lettere å ikke være flau over meg selv. Jeg trenger en som har øynene oppe under møtet vårt, en som ser på meg og som raskt kan gå dit jeg trenger å gå. Når jeg føler meg liten og redd trenger jeg at de som skal hjelpe viser med hele seg at de vil hjelpe. – Så redd og usikker som jeg har vært får jeg ikke noe ut av møtene om ikke psykologen tar tak i meg med en gang jeg kommer, da blir det bare et dårlig møte som ingen av oss får noe ut av. Jeg trenger at noen drar ting ut av meg, at han eller hun går inn og lurer på ting og er nysgjerrig, graver videre på det jeg sier, da blir det så mye lettere for meg å prate. Selv om de dårlige dagene dukker opp med jevne mellomrom føler Camilla seg sterkere enn på lenge. Nå ser hun oppstarten med den nye psykologen som en mulighet til å bli enda sterkere, en mulighet hun virkelig vil ta vare på og som hun ser som en viktig del i neste fase av det store vendepunktet i livet hun er inne i. Det er mye hun vil jobbe med i eget liv, men det viktigste er at hun altfor ofte ser seg selv som problemet, at det er hun som er vanskelig og at det er hennes skyld at ting er som de er. Ett av målene for framtiden er at hun skal bli sterk nok til å gå på NAV og få hjelp der, sterk nok til å gå dit uten å være redd for at noen skal se henne. – Før har jeg levd for ungene mine, nå vil jeg leve for meg selv også. Jeg vet at jeg må jobbe med meg selv og at det viktigste er at jeg er ærlig og åpen om min historie. Jeg vil ikke at noen skal overkjøre meg mer. Jeg må åpne opp for å tørre å være meg selv. Jeg vil ikke være redd for å gjøre feil lenger, vil ikke være redd for å få kjeft, vil ikke se meg selv som en vanskelig unge. Jeg håper å bli en sterk person og at jeg kan slutte å føle meg så liten. Jeg vil føle meg litt verdifull for jeg vet at jeg er en flink mamma.
  15. https://www.iflscience.com/brain/people-with-insomnia-may-be-not-be-able-to-let-go-of-painful-memories/ People With Insomnia May Not Be Able To Let Go Of Painful Memories Sleep is crucial for both physical and mental health. Many studies have revealed a link between a restful night of sleep and improved memory, as well as the removal of toxic proteins from the brain. Now a new link has been observed between sleep struggles and a person's ability to let go of emotional distress. Researchers at the Netherlands Institute for Neuroscience have found evidence that suggests that people who suffer from insomnia fail to cope with shameful memories. As reported in the journal Brain, the team put participants in an MRI scanner and then asked them to relive embarrassing episodes from decades ago. The scans showed that good sleepers have neutralized those memories, but people suffering from insomnia have not. Neutralization, in this case, means the memory is comparable in response to a neutral stimulus. This result may not seem surprising at first, but the study suggests that long-term difficulty in dealing with negative emotions plays a crucial role in sleep difficulties. And since insomnia is a primary risk factor in disorders of mood, anxiety, and PTSD, understanding its cause could help a large number of people. The authors suggest that insomnia might be associated with the areas of the brain that regulate emotions. “Sayings like ‘sleeping on it’ to ‘get things off your mind’ reflect our nocturnal digestion of daytime experiences. Brain research now shows that only good sleepers profit from sleep when it comes to shedding emotional tension. The process does not work well in people with insomnia. In fact, their restless nights can even make them feel worse,” first author Rick Wassing said in a statement. The team also conducted another study connecting sleep and the ability of participants to neutralize embarrassing memories. The researchers asked 64 people to sing a song karaoke-style while wearing special headphones that made it impossible for them to hear their own voice and find the correct pitch. They were then made to listen back to the recording and reveal their feelings about it. This was repeated four times over three consecutive days. People who had a good night's sleep felt less shame about the recording than those who suffer from insomnia, whose feelings worsened over time. These findings, published in the journal Sleep, provide more evidence to bolster the link between insomnia and upsetting feelings. The study has certain limitations in terms of gender, access to sleep history, as well as the fact that embarrassment about novel and relived experiences do not stem from the same area of the brain. A further limitation is that the participants came from the Netherland Sleep Registry and are not a random sample of the general population.
  16. Understanding Dissociative Identity Disorder in Children Signs and symptoms of DID in children https://www.psychologytoday.com/us/blog/talking-about-trauma/201312/understanding-dissociative-identity-disorder-in-children Leigh was four years old the first time she came to therapy. Her father and step-mother thought she should see a therapist because Leigh had recently begun complaining about nightmares and ear pain (with no physical origin) and had become very clingy. Leigh’s behaviour varied a lot from session to session, she was sometimes aggressive, kicking and cursing at the therapist, insisting her name was Melissa, and at other times Leigh sat quietly, as if in her own world. During one particular session Leigh had an aggressive tantrum, where she threw a vase at the therapist and ran out of the room. When she came back, quiet and shy, she asked the therapist what happened to her arm and could not remember what had just transpired. After a few months of therapy, the clinician discovered that Leigh had resumed contact with her biological mother, who had abandoned her at the age of two, and whenever she went to visit her biological mother’s home, her step-father’s nine year-old son secretly sexually abused her. Soon, Leigh was diagnosed with Dissociative Identity Disorder. The International Society for the Study of Trauma and Dissociation characterizes Dissociative Identity Disorders (DID; previously known as Multiple Personality Disorder) by the presence of more than one distinct identity or personality, each of which takes control of the person’s behaviour at different times. There is a striking inability to recall important personal information. Each personality state can have a distinct name, past, identity, age, and even various abilities and disabilities. Most of us are familiar with DID in adults, as depicted in film or TV. However, DID can also be seen in children since the disorder usually starts early due to severe neglect, abuse or trauma that occurred in childhood. Psychiatrist Frank Putnam, National Institute of Mental Health, supports this view of the disorder’s etiology. Young children faced with severe sexual or physical abuse or neglect, have no effective way of fighting or avoiding the offender. To escape the painful reality, the only tool available during the abusive incident is that of dissociation. Separating mind from physical experience provides a sense of protection. In addition, dissociation interferes with the process of memory encoding, so that sometimes there is little or no memory of the traumatic event. Although dissociation may help children cope with maltreatment in the short run, it can become problematic. Some traumatized children use dissociation to cope with stress in a wide variety of settings, including the classroom, playground, and at home. Frequent dissociation of memories, emotions, and thoughts interferes with normal functioning and results in socialization problems. Accurately diagnosing children with DID can be a challenge. And often, children are misdiagnosed with more common mental illnesses such as depression and attention deficit hyperactivity disorder, leading to incorrect treatment. Jeffrey Haugaard, a professor of human development at Cornell University outlines some symptoms in children with DID. Common signs are frequent trance-like states (“spacing out” or daydreaming), as well as the child reporting that people often become angry or upset with them for unknown reasons. Or, the child shows dramatic changes in preferences, such as food, games, or clothes, as well as changes in language, accent, or even voice or handwriting style. The child may experience recurrent periods of amnesia or missing blocks of time, such as having no memory of the previous day, which may include denying behaviours that others have personally witnessed the child do. These could be negative behaviors, but may also include behaviours that the child would appear to have little motivation to deny. Additional common signs in children with DID are having an imaginary friend well into school-age, as well as unprovoked rages and violent behaviour that may seem to come out of nowhere. Lise McLewin, a psychologist practicing in Victoria, British Columbia suggests a few differences between the imaginary play of typically developing children and those with DID. Children with DID are much more likely to develop imaginary friends at a younger age (two or three years old), and often have more of them. These friends seem very real to the child with a great deal of reality confusion and persistent impersonation. The imaginary friend does not always “act” in the best interest of the child. And, the child may be truly unable to remember misbehaviours, blaming it on the imaginary friend. Typically developing children better appreciate the difference between real and pretend, and that their imaginary friends are not real. They also tend to discontinue this kind of play by the age of ten. Individuals with DID are treated mostly with psychotherapy. Nonverbal forms of psychotherapy such as hypnosis, art, and play therapy are also common because they help the patient express the trauma when it is too difficult to express verbally. Children with DID are easier to treat than adults and have higher recovery rates, so it is important to bring to the attention of healthcare professionals and parents the signs of this disorder so that it can be treated early on. -- Contributing Writer: Noga Lutzky Cohen, The Trauma & Mental Health Report -- Chief Editor: Robert T. Muller, The Trauma & Mental Health Report Copyright Robert T. Muller
  17. Just 20 minutes of contact with nature will lower stress hormone levels, reveals new study https://www.sciencedaily.com/releases/2019/04/190404074915.htm Date: April 4, 2019 Source: Frontiers Summary: Taking at least 20 minutes out of your day to stroll or sit in a place that makes you feel in contact with nature will significantly lower your stress hormone levels. That's the finding of a study that has established for the first time the most effective dose of an urban nature experience. Healthcare practitioners can use this discovery to prescribe 'nature-pills' in the knowledge that they have a real measurable effect. ---------------------- Taking at least twenty minutes out of your day to stroll or sit in a place that makes you feel in contact with nature will significantly lower your stress hormone levels. That's the finding of a study that has established for the first time the most effective dose of an urban nature experience. Healthcare practitioners can use this discovery, published in Frontiers in Psychology, to prescribe 'nature-pills' in the knowledge that they have a real measurable effect. "We know that spending time in nature reduces stress, but until now it was unclear how much is enough, how often to do it, or even what kind of nature experience will benefit us," says Dr. MaryCarol Hunter, an Associate Professor at the University of Michigan and lead author of this research. "Our study shows that for the greatest payoff, in terms of efficiently lowering levels of the stress hormone cortisol, you should spend 20 to 30 minutes sitting or walking in a place that provides you with a sense of nature." A free and natural stress-relieving remedy Nature pills could be a low-cost solution to reduce the negative health impacts stemming from growing urbanization and indoor lifestyles dominated by screen viewing. To assist healthcare practitioners looking for evidence-based guidelines on what exactly to dispense, Hunter and her colleagues designed an experiment that would give a realistic estimate of an effective dose. Over an 8-week period, participants were asked to take a nature pill with a duration of 10 minutes or more, at least 3 times a week. Levels of cortisol, a stress hormone, were measured from saliva samples taken before and after a nature pill, once every two weeks. "Participants were free to choose the time of day, duration, and the place of their nature experience, which was defined as anywhere outside that in the opinion of the participant, made them feel like they've interacted with nature. There were a few constraints to minimize factors known to influence stress: take the nature pill in daylight, no aerobic exercise, and avoid the use of social media, internet, phone calls, conversations and reading," Hunter explains. She continues, "Building personal flexibility into the experiment, allowed us to identify the optimal duration of a nature pill, no matter when or where it is taken, and under the normal circumstances of modern life, with its unpredictability and hectic scheduling." To make allowances for busy lifestyles, while also providing meaningful results, the experimental design was novel in other aspects too. "We accommodated day to day differences in a participant's stress status by collecting four snapshots of cortisol change due to a nature pill," says Hunter. "It also allowed us to identify and account for the impact of the ongoing, natural drop in cortisol level as the day goes on, making the estimate of effective duration more reliable." Nature will nurture The data revealed that just a twenty-minute nature experience was enough to significantly reduce cortisol levels. But if you spent a little more time immersed in a nature experience, 20 to 30 minutes sitting or walking, cortisol levels dropped at their greatest rate. After that, additional de-stressing benefits continue to add up but at a slower rate. "Healthcare practitioners can use our results as an evidence-based rule of thumb on what to put in a nature-pill prescription," says Hunter. "It provides the first estimates of how nature experiences impact stress levels in the context of normal daily life. It breaks new ground by addressing some of the complexities of measuring an effective nature dose." Hunter hopes this study will form the basis of further research in this area. "Our experimental approach can be used as a tool to assess how age, gender, seasonality, physical ability and culture influences the effectiveness of nature experiences on well-being. This will allow customized nature pill prescriptions, as well as a deeper insight on how to design cities and wellbeing programs for the public." Story Source: Materials provided by Frontiers. Note: Content may be edited for style and length. Journal Reference: MaryCarol R. Hunter, Brenda W. Gillespie, Sophie Yu-Pu Chen. Urban Nature Experiences Reduce Stress in the Context of Daily Life Based on Salivary Biomarkers. Frontiers in Psychology, 2019; 10 DOI: 10.3389/fpsyg.2019.00722
  18. https://morgan6062.com/2019/02/20/women-sexual-abusers-of-children-the-silent-crisis/?fbclid=IwAR3O2W1Q8BdBtToCn7ReGLOCrewZqlZplpbi8p2jiK94GHoCDwm3bnqT6f8/ One of the hardest realities our society faces, the fact that women sexually molest children, makes us shudder. This article was published in 2017, but the information it contains is so vital that I decided to republish it. Yes, women can be and often are abusers of children and sometimes are not the warm, fuzzy people society would like them to be. It is time to open an honest dialogue about women sexual predators and how they harm our children. Here is my republication of my article from November 2017. Women Sexual Abusers of Children; The Silent Crisis I realize just the title of this blog post will turn people away, they can’t or won’t read what I have to say on this subject. However, the problem with sticking our head in the sand attitude is that a problem that is not acknowledged is not solvable. Any recovering alcoholic or drug addict will tell you, the first step in defeating a problem, is to admit that it exists. Although It Is Hard, We Must End the Abuse of Our Children I know, this is hard to talk about, but we must band together to find a way to end this hideous blight on our society. Some might even be thinking, “What’s the problem with women molesting children anyway? Won’t the kids outgrow and forget what happened when they are older? Surely women can’t harm children as much as men! I mean, they don’t have penises, so they can’t penetrate the girls or make the boys give them oral sex, so how much harm can they really be doing?” Those beliefs, that children cannot be harmed by a woman sexual predator are not only alarming, but they are also universal. To make matters worse, there are many who refuse to believe that a mother would ever perform sex or request sex from their own children. Unfortunately, this last belief is the most damaging to children who are being harmed. The Statistics of Female Child Predators are Staggering and Sobering In the stats laden paragraph below we will examine the number of women perpetrators of sexual abuse in the United States. While numbers are huge, they only based on the people who got caught and does not include the crimes where victims remained and still remain silent. According to Stats of Victims of Child Sexual Abuse 14% of boys and 6% of girl victims of sexual abuse were abused by female perpetrators. Also, according to the website Child Molestation and Prevention: 1/20 men and 1/3300 women are child sexual predators. Then, U.S. Census Bureau Quick Facts, one can see that the total population of the US as of 2015 is 323,127,513 people. 63.3% were adults over the age of 18; 50.8% of the adult population of the US were female; 49.2% of the adult population of the US are male. That means that in 2015, 164,148,777 adult women in the US and 158,978,736 adult men. Statistically speaking, 49,742 women perpetrators of sexual abuse, usually against their own children. The Smallest Victims of Sexual Violence by Women Now we shall examine together the staggering number of girls and boys who are the victims of female predators. The Child Data Center tables show that the number of children in the US in 2015 was 118,587,798 with 51% of these children being male 49% of these children being female. Breaking it down by the numbers, there were 60,479,777 were little boys and 58,108,021 little girls. From using the stats above we can calculate that in 2015, there was a real possibility that 3,682,786 little boys and 3,486,481 little girls were molested in 2015 by female predators. That means there is a high probability that 49,742 women in the year 2015 were sexually abusing children, usually their own. Adding the two figures together, 7,169,267 children of either sex are molested sexually, by a female perpetrator in 2015 in the United States alone. Why Do Perpetrators Commit Acts of Sexual Violence Against Children A high percentage of men who were studied were abused by female sexual predators and became abusers themselves. In the journal The Future of Children in the summer/autumn edition of 1994, Princeton University reported on a research project they had conducted to summarize other papers to find the immediate and long-term impacts on children who are sexually abused. This resource found staggering information about the long-term effects of child molestation. I quote their abstract and their findings below: “Research conducted over the past decade indicates that a wide range of psychological and interpersonal problems are more prevalent among those who have been sexually abused than among individuals with no such experiences. Although a definitive causal relationship between such difficulties and sexual abuse cannot be established using current retrospective research methodologies, the aggregate of consistent findings in this literature has led many to conclude that childhood sexual abuse is a major risk factor for a variety of problems. “This article summarizes what is currently known about these potential impacts of child sexual abuse. “The various problems and symptoms described in the literature on child sexual abuse are reviewed in a series of broad categories including posttraumatic stress, cognitive distortions, emotional pain, avoidance, an impaired sense of self, and interpersonal difficulties. “Research has demonstrated that the extent to which a given individual manifests abuse-related distress is a function of an undetermined number of abuse-specific variables, as well as individual and environmental factors that existed prior to, or occurred subsequent to, the incidents of sexual abuse.” So, current research has found a direct link between men who grow up to become sexual predators and those who have been sexually molested in their own childhood by a female relative. Findings suggested that female sex offenders had a high incidence of: Alcohol and drug use Severe mental health problems Learning disabilities Physical health problems Furthermore, the presence of domestic violence in the home increased the likelihood of a female being listed as the primary perpetrator by almost two and a half times. Female sexual offenders present as a group of people dealing with: Complex layers of trauma Disability Illness Vulnerability There are also some conditions that exacerbate the problem, mainly centering around inappropriate boundary development for the woman and the child. It is also true that a high percentage of women were abused by female sexual predators and became abusers themselves. Female Sexual Predation Has Been Overlooked for Far Too Long For far too long, people including law enforcement have been reluctant to discuss female predation against children. However, this is slowly changing. A paper published in the Journal of Sexual Abuse in 2015, is part of the burgeoning movement to understand female predation. Using research gathered from 2010, the paper struggles to identify the differences between male and female predators and why women often go undetected. The researchers discovered that largely due to a failure of society to recognize women as offenders, the United States has allowed them to avoid detection, prosecution, and interventions such as tracking, offender registration and mandated treatment for sexual predators. They also stated a possible reason: “This [difference in treatment between male and female perpetrators] could be partially due to differences that exist in their offending behaviors, victim profiles, and personal characteristics that set them apart from male offenders, to whom our systems have become more attuned.” When the researchers studied the data from Child Protective Services in the U.S., they found that slightly over 20% of substantiated child sexual abuse that was reported to authorities involved only a female perpetrator. That is one out of every five. However, when the female perpetrator was not the only person involved but had a partner that number jumps to over 42%. Women perpetrators also showed a distinct preference toward female victims over male, by 68% choosing to abuse their own daughters over others but not limited to only their daughters. Indeed, their findings indicated that female perpetrators were more likely to commit sexual crimes if they are the parent of the victim (77.8%). That means that when the perpetrator was a biological parent, the data showed the researchers that the offender was over four and a half times more likely to be female. The Effects from Childhood Sexual Trauma that Carry Into Adulthood Adults who have experienced child sexual trauma grow up to have a myriad of emotional problems and relationship difficulties. Below I’ve outlined only a few of the effects adults experience directly a result of early childhood sexual trauma. Self-Esteem issues. The survivor may feel a sense of hopelessness, helplessness and like they don’t belong in the world. They may have a deep sense that their birth was a mistake, and they should die. They may see themselves as unworthy of any good things, and either they will isolate away from others, or they will feel so needy they will be in one relationship after another. Post-Traumatic Stress Disorder. This disorder cannot be pushed under the rug as unimportant. People who live with its effects can tell you it is misery. The things done to survivors when they are children CANNOT and WILL NOT be forgotten by them when they are adults. Perhaps they may have suppressed the memories of the molestation, but somewhere in their brain is burned the details of the emotions and feelings they felt while the perpetrator was harming them. These memories surface in nightmares, flashbacks, and dissociation. Depression. People who have been sexually molested as children are four times more likely to be diagnosed with major depression. Depression is no joke, and it cannot be cured by just forcing themselves to get better. It is a serious and potentially deadly problem. The internal conflicts brought on by feelings of guilt and rage about their being sexually used by someone who was supposed to be their caregiver is enormous. If not treated, many will die by suicide. Dissociative Disorders. These disorders include depersonalization, derealization, and at the far extreme of the spectrum, dissociative identity disorder. Living with a dissociative disorder is horrific. Many lose time, don’t remember important events and have a severely altered sense of identity. Problems in relationships. Both men and women who were abused by women perpetrators suffer from isolation. Yes, they may have been married once or a dozen times, but because they lack the skills to relate to their partners, these relationships do not last. They sometimes prefer to be alone rather with other people, because they feel safer alone. Anxiety Disorders. Because sexual abuse is threatening and disruptive, children often develop a sense of insecurity and don’t believe the world is a safe place. This belief system expresses itself in adulthood as anxiety. One is hyperalert and afraid of things that others don’t notice. This anxiety can manifest itself as panic attacks in adulthood. These overwhelming attacks make the person feel like they are going to die or that they have lost their mind. Anger issues. Children who have been molested by their female caregivers may be left in adulthood with extreme anger issues. Although the person who harmed them may no longer be alive, the anger persists and can spill out into the survivor’s home and work life. Child Molestation Not Only Exists, But It is Tragic As you can clearly see, molestation by women not only exists, it is a tragic crime that leaves children hopeless to grow up to be neurotic and disturbed adults. This is a tragedy that must stop. So long as we, as a society, continue to ignore the fact that women can and do indeed, harm children by sexually abusing them, this crime will go on and future generations will suffer. Please, help the children. Stop child abuse in any form in its tracks by acting. If you see or suspect a child of being molested by either a man or a woman, DO NOT remain silent. Speak up for that child’s safety. If you are wrong and what you saw is innocent, then deal with that later. The welfare of that child is and should be your primary concern. You can apologize later. The children of the United States are its future, and we will be judged by how we manage or don’t, this silent crisis.
  19. Forgetting uses more brain power than remembering https://www.sciencedaily.com/releases/2019/03/190311152729.htm Date: March 11, 2019 Source: University of Texas at Austin Summary: Choosing to forget something might take more mental effort than trying to remember it, researchers discovered through neuroimaging. Choosing to forget something might take more mental effort than trying to remember it, researchers at The University of Texas at Austin discovered through neuroimaging. These findings, published in the Journal of Neuroscience, suggest that in order to forget an unwanted experience, more attention should be focused on it. This surprising result extends prior research on intentional forgetting, which focused on reducing attention to the unwanted information through redirecting attention away from unwanted experiences or suppressing the memory's retrieval. "We may want to discard memories that trigger maladaptive responses, such as traumatic memories, so that we can respond to new experiences in more adaptive ways," said Jarrod Lewis-Peacock, the study's senior author and an assistant professor of psychology at UT Austin. "Decades of research has shown that we have the ability to voluntarily forget something, but how our brains do that is still being questioned. Once we can figure out how memories are weakened and devise ways to control this, we can design treatment to help people rid themselves of unwanted memories." Memories are not static. They are dynamic constructions of the brain that regularly get updated, modified and reorganized through experience. The brain is constantly remembering and forgetting information -- and much of this happens automatically during sleep. When it comes to intentional forgetting, prior studies focused on locating "hotspots" of activity in the brain's control structures, such as the prefrontal cortex, and long-term memory structures, such as the hippocampus. The latest study focuses, instead, on the sensory and perceptual areas of the brain, specifically the ventral temporal cortex, and the patterns of activity there that correspond to memory representations of complex visual stimuli. "We're looking not at the source of attention in the brain, but the sight of it," said Lewis-Peacock, who is also affiliated with the UT Austin Department of Neuroscience and the Dell Medical School. Using neuroimaging to track patterns of brain activity, the researchers showed a group of healthy adults images of scenes and faces, instructing them to either remember or forget each image. Their findings not only confirmed that humans have the ability to control what they forget, but that successful intentional forgetting required "moderate levels" of brain activity in these sensory and perceptual areas -- more activity than what was required to remember. "A moderate level of brain activity is critical to this forgetting mechanism. Too strong, and it will strengthen the memory; too weak, and you won't modify it," said Tracy Wang, lead author of the study and a psychology postdoctoral fellow at UT Austin. "Importantly, it's the intention to forget that increases the activation of the memory, and when this activation hits the 'moderate level' sweet spot, that's when it leads to later forgetting of that experience." The researchers also found that participants were more likely to forget scenes than faces, which can carry much more emotional information, the researchers said. "We're learning how these mechanisms in our brain respond to different types of information, and it will take a lot of further research and replication of this work before we understand how to harness our ability to forget," said Lewis-Peacock, who has begun a new study using neurofeedback to track how much attention is given to certain types of memories. "This will make way for future studies on how we process, and hopefully get rid of, those really strong, sticky emotional memories, which can have a powerful impact on our health and well-being," Lewis-Peacock said. Story Source: Materials provided by University of Texas at Austin. Note: Content may be edited for style and length. Journal Reference: Tracy H. Wang, Katerina Placek, Jarrod A. Lewis-Peacock. More is less: increased processing of unwanted memories facilitates forgetting. The Journal of Neuroscience, 2019; 2033-18 DOI: 10.1523/JNEUROSCI.2033-18.2019
  20. Mange av oss har psykiske vansker av et eller annet slag i løpet av livet. Ny studie peker på hvilke problemer de møter på reisefot. https://forskning.no/psykiske-lidelser-samfunn-transport/2018/02/slik-kan-personer-med-psykiske-vansker-fa-det-enklere-pa-reisefot To utfordringer peker seg ut – nemlig folkemengder og opplevelsen av å mangle informasjon. Det fant forskerne hos Transportøkonomisk institutt (TØI). Samfunnet vårt blir sakte men sikkert lagt bedre til rette for personer med ulike funksjonsnedsettelser. Men mest handler om dem som har en fysisk funksjonsnedsettelse. Dagens forståelse av det som kalles universell utforming, handler nesten bare om personer med fysiske vansker. Slik er det både i politisk debatt, offentlige dokumenter og arbeidet med tilrettelegging. Nå har forskere ved TØI, på oppdrag fra Deltasenteret i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), undersøkt hvilke barrierer personer med psykiske funksjonsnedsettelser møter om de vil eller må ut på en reise. TØI-forskerne har intervjuet personer med angst, aspergers, bipolar lidelse og depresjon. Trengsel og folkemengder Trengsel og folkemengder oppleves som et stort hinder for personer med psykiske funksjonsnedsettelser som vil reise kollektivt, konkluderer forskerne. Flere fortalte at de bevisst unngår kollektive transportmidler i rushtiden. Mangel på informasjon om reisen er også noe som går igjen når denne gruppen intervjues om reiseerfaringene sine. Digital informasjon som forteller om hvor langt unna neste buss, tog eller trikk befinner seg – det som kalles sanntidsinformasjon – er et tiltak som åpenbart gjør det enklere for dem med psykiske lidelser å reise kollektivt. Om man for eksempel har mye angst, er det ikke sikkert at man klarer å komme seg med den første bussen som dukker opp. Da er det greit å vite når neste buss kommer. Ventetid og reiser med flere ledd oppleves også som belastende av flere av dem forskerne har snakket med. Det å bli stående og vente gir ofte økt følelse av angst. Bil og tog er best Bilen setter mange med psykiske funksjonsnedsettelser i stand til å reise nesten som andre, fant forskerne ut. Toget oppleves også som et bedre alternativ enn andre transportmidler. Mange synes det er viktig å kunne få en litt avskjermet sitteplass på toget eller i bussen. Reiser mindre enn andre Tidligere forskning har vist at personer med psykiske funksjonsnedsettelser reiser mindre enn andre. Forskning har også vist at dårlig tilgang til offentlig transport fører til sosial isolasjon og forverring av symptomer. God tilgang på transport har motsatt effekt. Forskerne foreslår 19 praktiske tiltak planleggere kan vurdere for å forbedre reiseopplevelsen for mennesker med mentale funksjonsvansker. Tiltakene kan du lese mer om i rapporten deres. Referanse: Anja Fleten Nielsen og Kåre Skollerud: «Universell utforming av transportsystemer for grupper med nedsatt psykisk funksjonsevne», TØI, januar 2018. Rapporten.
  21. PTSD-pasienter fikk tegn til mer betennelse i kroppen etter samtaleterapi Mennesker med posttraumatisk stresslidelse har ofte betennelse i kroppen. Men etter å ha blitt psykisk bedre av samtalebehandling, var betennelsen enda verre. https://forskning.no/psykiske-lidelser-immunforsvaret/ptsd-pasienter-fikk-tegn-til-mer-betennelse-i-kroppen-etter-samtaleterapi/1246605 Det finnes en kobling mellom immunsystemet og psykiske plager. De siste tiårs forskning har vist at mennesker med psykiske sykdommer, som depresjon, angst og bipolar lidelse, ofte har en kronisk betennelse i kroppen. Sammenhengen er særlig grundig studert hos mennesker med depresjon. Vi har ikke full oversikt over hvordan dette henger sammen. Men forskning på depresjon har vist at betennelse kan utløse psykisk sykdom. Samtidig har nye studier, blant annet fra Norge, vist at behandling av depresjon også kan dempe betennelse. Men da Helge Toft ved Nasjonal kompetansetjeneste ROP og kollegaene nylig undersøkte betennelse og posttraumatisk stresslidelse (PTSD), fikk de stikk motsatte resultater. Forskerne studerte en gruppe på 39 PTSD-pasienter som gikk igjennom 12 ukers behandling med psykoterapi. Og pasientene ble bedre psykisk. Men blodprøvene viste at nivåene av betennelsesstoffer i kroppen slett ikke hadde sunket. Den var faktisk blitt høyere. Undersøkte pasienter med ulike sykdommer Det er ikke gjort særlig mye forskning på PTSD og betennelse, forteller Toft til forskning.no. Og resultatene som finnes, kan være tvetydige. Derfor bestemte Toft og kollegaene seg altså for å undersøke saken. Ikke bare om mennesker med PTSD har tegn til betennelse. Men også hva som eventuelt skjer med den betennelsen i løpet av en periode med behandling. Les også: Deprimerte får oftere hjertesykdom Forskerne undersøkte en gruppe på 124 pasienter som kom til behandling på Modum bad. Deltagerne hadde ulike psykiske lidelser, som angst, stemningslidelser, spiseforstyrrelser og posttraumatisk stresslidelse. Før behandlingen ble det gjort målinger av cytokiner – betennelsesstoffer i blodet – hos alle pasientene. De samme prøvene ble tatt halvvegs inne i behandlingen og ved avslutningen. Samtidig kartla forskerne symptomene på psykisk sykdom. Fikk mer betennelse Resultatene viste at alle pasientene i utgangspunktet hadde unormalt høye nivåer av cytokiner – altså tegn på at de hadde betennelse i kroppen. Da behandlingen sluttet, hadde deltagerne fått det vesentlig bedre psykisk. Men dette gjenspeilte seg ikke i nivåene av immunstoffer. De fleste hadde omtrent samme nivå av cytokiner i blodet igjennom hele perioden. Bortsett fra pasientene med PTSD. De hadde klart høyere nivåer, noe som kan peke mot at disse menneskene faktisk hadde mer betennelse i kroppen etter terapien. - Noe skjer i behandlingen, som gjør at kroppen reagerer veldig, sier Toft til forskning.no. Men foreløpig vet verken han eller andre forskere hva. - Noen fagfolk spekulerer på det kan være snakk om en retraumatisering. Mennesker med PTSD har ofte hatt grusomme opplevelser, som krig eller overgrep. Kanskje gjenopplever de det forferdelige når de snakker om det. - Men andre tror dette er en lite sannsynlig forklaring, sier Toft. - Viktig forskning Så hva betyr disse nye resultatene? Solveig Merete Klæbo Reitan fra Institutt for psykisk helse ved NTNU forsker selv på sammenhengen mellom immunsystemet og psykisk sykdom. - Dette er viktig forskning, som bidrar til det lille vi vet om immunendringer ved posttraumatisk stresslidelse, sier hun til forskning.no. - Funnene er ikke som forventet ut fra den kunnskapen vi har om depresjonsbehandling og normalisering av immunendringer. Dette er meget interessant og må følges opp videre. Vi må se om det kan gjentas i flere og større studier. Les også: Depresjon kan varsle fysisk sykdom Reitan sier undersøkelsen til Toft og kollegaene er nybrottsarbeid, men hun påpeker samtidig at studien er liten og kan ha forstyrrende faktorer. For eksempel at noen av pasientene tok betennelsesdempende midler, trolig på grunn av smerter eller andre fysiske plager. Dette kan ha påvirket resultatene. Dessuten sier studien ingenting om hva som skjedde med deltagerne på sikt. - Det som blir interessant, er å se hvordan det går med pasienter etter lenger tid, sier Reitan. Hun mener det slett ikke er umulig at psykoterapi kan dempe betennelsen også hos PTSD-pasienter, men at prosessen tar lengre tid enn ved depresjon. Derfor er det viktig å gjøre studier som følger opp pasientene etter både seks og 12 måneder. Spesiell gruppe Både Reitan og Toft mener noe av forklaringen på resultatene kan være at pasientene utgjør en ganske spesiell gruppe. Mens mennesker med depresjon kan ha gått noen måneder eller kanskje et par år med sykdommen, har mange PTSD-pasienter levd med ekstremt psykisk stress i tiår. Det kan ha ført til mer fastlåste endringer i immunsystemet. I tillegg har pasientene som kommer til Modum bad gått igjennom en eller flere runder med behandling tidligere, uten å bli friske. Kanskje vil det da ta mye lenger tid å justere systemet tilbake hos disse menneskene. Det kan også tenkes at det er svært vanskelig å slå ned betennelsen hos mennesker med PTSD bare ved hjelp av samtaleterapi. Bedre behandling - I framtida kan det være en tanke å prøve immundempende medisiner sammen med psykoterapi, sier Toft. Han håper å kunne gjøre mer forskning på sammenhengen mellom PTSD og immunsystemet etter hvert. Forskeren sitter for øyeblikket på data fra en oppfølging av 89 av pasientene et år etter undersøkelsen. Men disse har han ikke fått anledning til å analysere ennå. Les også: De med betennelser i tarmen rammes av ekstrem utmattelse Reitan maner også til mer forskning. Både for å se om andre studier finner det samme og for å finne ut hva som skjer med pasientene på sikt. Etter hvert kan ny kunnskap om sammenhengen mellom immunsystemet og psykisk sykdom forhåpentligvis føre til mer effektiv handling for mennesker med psykiske problemer. Referanse: H. Toft, J. G. Bramness, L. Lien, D. S. Abebe, B. E. Wampold, T. Tilden, K. Hestad, S. P. Neupane, PTSD patients show increasing cytokine levels during treatment despite reduced psychological distress, Neuropsychiatric Disease and Treatment, September 2018.
  22. Etter én eneste natt uten søvn begynner kroppen å lagre fett Forskerne vet nå litt mer om hva akutt søvnmangel setter i gang i kroppen vår. Det er ikke småtteri. https://forskning.no/sovn/etter-n-eneste-natt-uten-sovn-begynner-kroppen-a-lagre-fett/1228188 Published august 31. 2018 Har du «døgna» noen ganger, frivillig eller ufrivillig, vet du hvor utrolig uggen du kan føle deg i kroppen dagen etterpå. Nå viser en ny studie, som blant andre forskere fra Uppsala universitet står bak, at det er god grunn til det. Det skjer nemlig masse endringer i kroppen bare ved å holde seg våken én eneste natt. Funnene føyer seg pent inn i rekken av studier de siste årene som viser at vi ikke bare sover for å spare energi. Søvnen har stor betydning for hvordan kroppen fungerer. Mindre muskler, mer fett 15 friske, unge menn fullførte studien. Forskerne sammenliknet dem etter en natt med normal nattesøvn, det vil si over åtte timer og etter en natt hvor de har vært våken hele tiden. Studien foregikk i et søvnlaboratorium. Morgenen den gode nattesøvnen eller våkenatten tok forskerne vevsprøver av underhudsfett og skjelettmuskulatur. De tok også blodprøver for å måle en rekke faktorer som er innblandet i kroppens stoffskifte. Kun én enkelt natt uten søvn ga tydelige negative resultater. Forskerne ser blant annet at musklene starter en nedbygging og fettvevet bygges opp. Det blir også mer av stresshormonet kortisol. – Ikke overrasket Det har lenge vært klart at folk som har et stort søvnunderskudd og som jobber skiftarbeid har større risiko å bli overvektige og få diabetes 2. Søvnløshet kan også gi høyere risiko for slag og hjertesykdom, har forskning.no skrevet om tidligere. Årsaken til at disse sammenhengene har ikke vært klar. – Denne studien bidrar til å forstå mekanismene for hvordan dette henger sammen i forhold til endringer i døgnrytmen, som for eksempel skiftarbeid, sier Morten Engstrøm. Han forsker på søvn ved institutt for nevromedisin ved NTNU. Han er også overlege ved St. Olavs hospital. Når forskerne nå har påvist at akutt søvnmangel gir masse endringer i kroppen, er ikke Engstrøm overrasket. – Hvis du tenker på hvor dårlig du kan føle seg etter en natt helt uten søvn, er det ikke så rart at det ligger noe bak denne følelsen. Men jeg er overrasket over at disse forskerne har klart å vise så tydelig hva som konkret skjer. Mye spiller sammen Engstrøm mener at studien legger brikker til et puslespill, men at resultatene ikke forklarer alle sammenhenger. – Dette er et samvirke av mange ting. Vi vet fra studier av folk som lever uten lys og ikke bruker vekkerklokke at de ikke sover så mye mer enn oss som bor i moderne samfunn. Likevel er de slankere og har mindre diabetes. Her er det altså ingen enkle forklaringer. Det er flere forklaringer som stress, kost og fysisk aktivitet, som spiller inn. Engstrøm mener det er usikkert om resultatene kan overføres til andre deler av befolkningen. Det er også usikkert om kronisk søvntap har samme effekt som akutt tap av søvn ut fra denne studien, mener han. Kilde: Jonathan Cedernaes, m.fl: Acute sleep loss results in tissue-specific alterations in genome-wide DNA methylation state and metabolic fuel utilization in humans, Science Advances, august 2018.
  23. https://www.sciencedaily.com/releases/2019/01/190114082844.htm Date: January 14, 2019 Source: University of Birmingham Summary: When we remember a past event, the human brain reconstructs that experience in reverse order, according to a new study. When we remember a past event, the human brain reconstructs that experience in reverse order, according to a new study at the University of Birmingham. Understanding more precisely how the brain retrieves information could help us better assess the reliability of eye witness accounts, for example of crime scenes, where people often are able to recall the overall 'gist' of an event, but recall specific visual details less reliably. The study, published in Nature Communications, was carried out by researchers in the Centre for Human Brain Health, who reconstructed the memory retrieval process, using brain decoding techniques. These techniques make it possible to track when in time a unique memory is being reactivated in the brain. They found that, when retrieving information about a visual object, the brain focuses first on the core meaning -- recovering the 'gist' -- and only afterwards recalls more specific details. This is in sharp contrast to how the brain processes images when it first encounters them. When we initially see a complex object, it's the visual details -- patterns and colours -- that we perceive first. Abstract, meaningful information that tells us the nature of the object we're looking at, whether it's a dog, a guitar, or a cup, for example, comes later. "We know that our memories are not exact replicas of the things we originally experienced" says Juan Linde Domingo, lead author of the study. "Memory is a reconstructive process, biased by personal knowledge and world views -- sometimes we even remember events that never actually happened. But exactly how memories are reconstructed in the brain, step by step, is currently not well understood." During the study, participants saw images of specific objects, and then learned to associate each image with a unique reminder word, for example the word 'spin' or 'pull'. The participants were later presented with the reminder word and asked to reconstruct the associated image in as much detail as possible. Brain activity was recorded throughout the task via 128 electrodes attached to the scalp, allowing the researchers to observe changes in brain patterns with millisecond precision. Finally the researchers trained a computer algorithm to decode what kind of image the participant was retrieving at different points in the task. "We were able to show that the participants were retrieving higher-level, abstract information, such as whether they were thinking of an animal or an inanimate object, shortly after they heard the reminder word," explains Maria Wimber, senior author of the study. "It was only later that they retrieved the specific details, for example whether they had been looking at a colour object, or a black and white outline." "If our memories prioritise conceptual information, this also has consequences for how our memories change when we repeatedly retrieve them," adds Linde Domingo. "It suggests they will become more abstract and gist-like with each retrieval. Although our memories seem to appear in our 'internal eye' as vivid images, they are not simple snapshots from the past, but reconstructed and biased representations." Follow-up studies will need to test whether this reversed reconstruction cascade is 'hard-wired' in the brain. If it is, the sequence of reconstruction should remain stable under different conditions, even when a person for example consciously focuses their attention on specific details during learning. The team is currently also looking in more detail at how and where the brain reconstructs more complex memories. Once the pathway of memory retrieval is established in the healthy brain, researchers can also start looking into how it is altered in healthy ageing, or how this pathway might contribute to the over-generalization of memories in conditions like post-traumatic stress disorder. Story Source: Materials provided by University of Birmingham. Note: Content may be edited for style and length. Journal Reference: Juan Linde-Domingo, Matthias S. Treder, Casper Kerrén, Maria Wimber. Evidence that neural information flow is reversed between object perception and object reconstruction from memory. Nature Communications, 2019; 10 (1) DOI: 10.1038/s41467-018-08080-2
  24. Når vi skammer oss for mye   Skamfølelsen er vanskelig å gripe tak i, men kan farge hele ens vesen, skriver Johanne Rogndal.   Hentet fra: https://psykologisk.no/2017/03/nar-vi-skammer-oss-for-mye/?fbclid=IwAR1qrVX7UwlJ_45__t0NVRm1b50kooks7DTkMDtiBEH2f2D1zFHYSdOYXj4   I likhet med andre grunnleggende følelser som tristhet, sinne, glede og nysgjerrighet, er skam en følelse vi alle kan kjenne oss igjen i. Hver og en av oss har kjent skam på kroppen og vet hvordan følelsen får en til å ville synke ned i bakken og forsvinne.   Fra et evolusjonspsykologisk perspektiv antar vi at skam har vært viktig for å ivareta det sosiale fellesskapet. Den som har gjort noe galt, som skammer seg, bøyer hodet som for å kommunisere at «jeg synes heller ikke noe særlig om det jeg gjorde eller meg selv akkurat nå». Ubehaget dette medfører motiverer oss til å følge samfunnets normer og regler. Litt skam er en god ting.   Skamfølelsen er del av vårt følelsesrepertoar fra svært tidlig alder, men forsterkes også gjennom læring. Å erfare skam er betydningsfullt for barnets sosialiseringsprosess. Samtidig vet vi at barn som vokser opp med stadige påminnelser om egen utilstrekkelighet, som blir oversett eller straffet, fort lærer å skamme seg for mye. For mange vil det på et eller annet tidspunkt medføre enten selvangrep, for eksempel i form av sterk selvkritikk, eller unngåelse både av følelsen i seg selv og av situasjoner som kan fremkalle den.   Når man først har erfaring med å skamme seg, er forventingen om fremtidig skam i seg selv nok til å påvirke hvordan man handler. Slik fremhever skam hvor hvor avhengig vi er av relasjoner. Relasjoner er det viktigste for oss, men også ofte det vanskeligste. Det å bli sett og bekreftet ligger bak vår opplevelse av egenverdi, samtidig som den andres blikk kan gjøre oss sårbare. Når vi blir sett, befinner vi oss i en posisjon der vi kan bli avslørt. Vi kan skamme oss alene, men de andre vil alltid være til stede i skammen. Forestillingen om hva de andre måtte mene er nok.   Å bytte følelse med følelse Vi lar oss lett påvirke av skammens dynamikk. Derfor kan bevisstgjøring av disse prosessene være nyttig for ikke å la seg overvelde.   Ofte reagerer vi på utfordrende situasjoner med å fremvise andre følelser enn den opprinnelige. I psykologien snakker man da om følelser som primære eller sekundære, avhengig av situasjonen. Den følelsen vi i utgangspunktet reagerer med i en viss situasjon, er den primære. Sekundære følelser kan komme i tillegg, som reaksjon på den primære følelsen. Slik er det også med skam.   Skam kan både være en primær og en sekundær følelse. Mange kan reagere med sinne på det som i bunn og grunn handler om skam. Under sinnet kan man ofte finne en frykt for å bli avslørt som inkompetent, skyldig eller lite verdt. Narsissisten skammer seg først og fremst over hvem han er, men overkompenserer ved å fremstå som arrogant og selvelskende. Det kan også være motsatt, som når skammen over et grunnleggende sinne forhindrer at man forholder seg til og bearbeider det. Uansett om skammen er utgangspunkt eller utfall, lukker den for utvikling. Hele systemet går i lås.   Den som ikke synes I psykisk lidelse er det ofte altfor mye skam involvert, uten at det nødvendigvis er lett å se at det er skam som driver lidelsen. Skam kan for eksempel medføre mye unngåelse eller tilbaketrekking. Noen ganger er det å gjøre seg usynlig en nødvendighet for å overleve psykisk. Den som ikke synes, er heller ingen synlig bærer av skammen.   Traumelidelser illustrerer tydelig hvordan skam fungerer som en motor i smerten. Den traumatiserte skammer seg over det hun gjorde, det hun ikke gjorde, den hun ble. Offeret som skammer seg over å ha reagert med å gjøre det eneste hun kunne gjøre for å overleve der og da. Og i ettertid bærer den traumatiserte ofte på en skam som hører hjemme hos den andre. Etter traumet er det vanlig å stille spørsmål ved mye som man ikke stilte spørsmål ved tidligere – særlig ens egen verdi og plass i verden. Man åpner dermed opp for selvrefererende følelser som skyld og skam. Dette er følelser som tar mye plass.   Opplevelsen av å være helt eksponert, synlig, i en farlig verden, er heller ikke uvanlig etter traumet. En kan føle at ikke bare ens vesen, men hele ens historie blir avdekket. Ingenting er synlig, men skammen liksom huler en ut innvendig. Hvordan kan det da ikke synes? Videre kan traumet bidra til at man utvikler en opplevelse av å være alene i verden, som om man står utenfor fellesskapet. Da blir skammen enda mer truende; hvis du har grunn til å skamme deg, er faren stor for at du blir utstøtt av flokken. Bare oppfatningen av at skammen er berettiget virker derfor skremmende.   Skam kan opprettholde lidelser Skam opprettholder psykisk lidelse blant annet ved å understøtte en streng indre dialog. Dette er noe vi ikke ofte ikke er oss bevisst. Ved å angripe oss selv får vi en viss form for kontroll over skammen, men det tærer sakte, men sikkert på oss. Den som skammer seg kan for eksempel oppleve destruktiv selvkritikk som helt selvfølgelig, som noe en fortjener.   Selvkritikk kan oppleves som problemløsning fordi følelsene på et vis blir regulert. Samtidig vil dette for mange være en kostbar strategi på sikt. Å regulere skam ved hjelp av selvkritikk blir som å fortelle seg selv at skammen er berettiget.   En annen grunn til at skam virker opprettholdende i psykisk lidelse, er nettopp at den som skammer seg, trekker seg unna. I behandling av angstlidelsene er unngåelsen et kjernetema; unngåelse av angst er nettopp det vi griper fatt i ved hjelp av eksponering, fordi det å utsette seg for angsten er det eneste som bidrar til å redusere den. Den som skammer seg, gjør ofte alt annet enn å eksponere seg for følelsen. Derfor må vi snakke om skam.   Nora og William snakker ikke om skam Dette handler ikke om Nora og William, men TV-serien «Skam» kan tjene som eksempel på poenget mitt: Skam er ofte et hovedtema uten at noen nevner det i det hele tatt. Hvor er skammen i «Skam»? Nora, William og de andre ungdommene er i en periode av livet der løsrivelse fra foreldrene fordrer at man finner sin egen måte å regulere seg selv på i større grad enn tidligere. Ungdommen må regulere seg inn mot det selvstendige livet. Da er skammen viktig. Skammen i hver og en av oss har i en viss forstand en forelderrolle.   Men det er ofte slik at vi pakker skammen inn i andre begreper. Vi går rundt grøten. Den som skammer seg, kan for eksempel fortelle om «dårlig samvittighet»: Jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke jobber mer, har mer tid sammen med barna, for at jeg drakk så mye vin i går kveld, sier vi. Jeg burde ha …   Den traumatiserte bærer ofte på en skam som hører til hos noen andre. Handler det om dårlig samvittighet knyttet til en opplevelse av skyld, eller er det snakk om skam over å ikke være god nok? Ofte forveksles skyld og skam på denne måten. Det ene utelukker ikke det andre. En måte å skille dem på er å si at skam handler om hvem man er og er tettere knyttet til selvfølelse, mens skyldfølelse kommer i forbindelse med noe man gjør. Skyldfølelsen motiverer til å korrigere atferden eller å si unnskyld. Når en heller uttrykket at en har dårlig samvittighet, eller rett og slett flytter denne over på den andre, kan det være en unnskyldning for å ikke måtte forholde seg til det som egentlig handler om skam.   For skammen er vanskelig å gripe tak i. Den kan farge hele ens vesen, men oppleves som lite konkret. Å oppdage og identifisere følelsen er et viktig utgangspunkt for å kunne forholde seg til den på en hensiktsmessig måte. Det er det som åpner opp for at tankene om egen skam og skyld kan bli korrigert.
  25. some more movies about DID https://www.youtube.com/watch?v=syjEN3peCJw https://www.youtube.com/watch?v=UWhICGCXnUE https://www.youtube.com/watch?v=s715UTuO0Y4
  1. Load more activity

Leveregler

Du skal ikke plage andre,
du skal være grei og snill.
Og forøvrig kan du gjøre som du vil.

(Thorbjørn Egners "Kardemommeby")
"Å være forsiktig er bedre enn å be om unnskyldning"
(Engelsk ordtak)

"Det vi får bevisstgjort, kan vi ofte gjøre noe med.
Det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss"
(Johnsen Gordon)
"Jeg ønsker å akseptere alle mine følelser, ikke fordi de er gode eller dårlige, riktige eller gale, men fordi de eksisterer og derfor er virkelige!"
(Karsten Isachsen)

"Vil en forfølge angsten og ikke la den herske, får en gå til de stedene hvor den bor"
(Aksel Sandemose)