Welcome to Traumeverden.net

Dette er et diskusjonsforum for deg som strever med angst og angstrelaterte tilstander (PTSD og/eller ulike former for dissosiasjon) hovedsakelig etter traumer. Traumet kan skyldes en enkelt hendelse eller flere hendelser som barnog/eller voksen. Ingen traumer er for små. Det viktigste er hvordan du har det i dag etter hendelsen. Dette forumet er til for å gi og få støtte, dele erfaringer på godt og vondt, se at du ikke er alene m.m. Det kan også være godt å ha et sted hvor du kan dele din historie og dine tanker med andre. Vi oppfordrer medlemmer til å ha en "moralsk taushetsplikt" om hva andre medlemmer deler av seg og sitt.

Diskusjonsforumet er lukket og du må være innlogget for å få tilgang til kategoriene (se under). Vi håper du bidrar til en konstruktiv debatt og forholder deg til forumets regler.

På dette forumet finner du følgende hovedkategorier:

 

  1. Forum - Traumeverden.net: "Beskjeder fra admin (åpent forum)", "Tilbakemeldinger og Feilmeldinger"
  2. Om meg selv: "Presentasjon (obligatorisk)" og "Bli kjent med hverandre"
  3. Psyk. diskusjon: "Hva som helst", "Angst", "Dissosiasjon", "PTSD", "DID", "Hjelp - jeg er i ferd med å bli gal!", "Selvdestruktiv atferd", "Tanker og følelser" og "Litteratur og lenker"
  4. Generell diskusjon: "Ordet er fritt", "Mat, vekt og ernæring", "Fysisk helse/sykdom, livsstil og trening", Litteratur og poesi", "Vitser og moro!" og "Ønsker kontakt"
  5. Mitt private hjørne: "Dagbok" og "Dikt"

 

Vi har også et omfattende Informasjonsforum med mange artikler om angst, traumer, dissosiasjon, selvhjelp og terapi.
Vi tilbyr også Spørsmål og svar for gjester der du kan stille spørsmål uten å være medlem av forumet.

 

Velkommen skal du være akkurat slik du er!

 

 

All Activity

This stream auto-updates   

  1. Earlier
  2. Forgetting uses more brain power than remembering https://www.sciencedaily.com/releases/2019/03/190311152729.htm Date: March 11, 2019 Source: University of Texas at Austin Summary: Choosing to forget something might take more mental effort than trying to remember it, researchers discovered through neuroimaging. Choosing to forget something might take more mental effort than trying to remember it, researchers at The University of Texas at Austin discovered through neuroimaging. These findings, published in the Journal of Neuroscience, suggest that in order to forget an unwanted experience, more attention should be focused on it. This surprising result extends prior research on intentional forgetting, which focused on reducing attention to the unwanted information through redirecting attention away from unwanted experiences or suppressing the memory's retrieval. "We may want to discard memories that trigger maladaptive responses, such as traumatic memories, so that we can respond to new experiences in more adaptive ways," said Jarrod Lewis-Peacock, the study's senior author and an assistant professor of psychology at UT Austin. "Decades of research has shown that we have the ability to voluntarily forget something, but how our brains do that is still being questioned. Once we can figure out how memories are weakened and devise ways to control this, we can design treatment to help people rid themselves of unwanted memories." Memories are not static. They are dynamic constructions of the brain that regularly get updated, modified and reorganized through experience. The brain is constantly remembering and forgetting information -- and much of this happens automatically during sleep. When it comes to intentional forgetting, prior studies focused on locating "hotspots" of activity in the brain's control structures, such as the prefrontal cortex, and long-term memory structures, such as the hippocampus. The latest study focuses, instead, on the sensory and perceptual areas of the brain, specifically the ventral temporal cortex, and the patterns of activity there that correspond to memory representations of complex visual stimuli. "We're looking not at the source of attention in the brain, but the sight of it," said Lewis-Peacock, who is also affiliated with the UT Austin Department of Neuroscience and the Dell Medical School. Using neuroimaging to track patterns of brain activity, the researchers showed a group of healthy adults images of scenes and faces, instructing them to either remember or forget each image. Their findings not only confirmed that humans have the ability to control what they forget, but that successful intentional forgetting required "moderate levels" of brain activity in these sensory and perceptual areas -- more activity than what was required to remember. "A moderate level of brain activity is critical to this forgetting mechanism. Too strong, and it will strengthen the memory; too weak, and you won't modify it," said Tracy Wang, lead author of the study and a psychology postdoctoral fellow at UT Austin. "Importantly, it's the intention to forget that increases the activation of the memory, and when this activation hits the 'moderate level' sweet spot, that's when it leads to later forgetting of that experience." The researchers also found that participants were more likely to forget scenes than faces, which can carry much more emotional information, the researchers said. "We're learning how these mechanisms in our brain respond to different types of information, and it will take a lot of further research and replication of this work before we understand how to harness our ability to forget," said Lewis-Peacock, who has begun a new study using neurofeedback to track how much attention is given to certain types of memories. "This will make way for future studies on how we process, and hopefully get rid of, those really strong, sticky emotional memories, which can have a powerful impact on our health and well-being," Lewis-Peacock said. Story Source: Materials provided by University of Texas at Austin. Note: Content may be edited for style and length. Journal Reference: Tracy H. Wang, Katerina Placek, Jarrod A. Lewis-Peacock. More is less: increased processing of unwanted memories facilitates forgetting. The Journal of Neuroscience, 2019; 2033-18 DOI: 10.1523/JNEUROSCI.2033-18.2019
  3. Mange av oss har psykiske vansker av et eller annet slag i løpet av livet. Ny studie peker på hvilke problemer de møter på reisefot. https://forskning.no/psykiske-lidelser-samfunn-transport/2018/02/slik-kan-personer-med-psykiske-vansker-fa-det-enklere-pa-reisefot To utfordringer peker seg ut – nemlig folkemengder og opplevelsen av å mangle informasjon. Det fant forskerne hos Transportøkonomisk institutt (TØI). Samfunnet vårt blir sakte men sikkert lagt bedre til rette for personer med ulike funksjonsnedsettelser. Men mest handler om dem som har en fysisk funksjonsnedsettelse. Dagens forståelse av det som kalles universell utforming, handler nesten bare om personer med fysiske vansker. Slik er det både i politisk debatt, offentlige dokumenter og arbeidet med tilrettelegging. Nå har forskere ved TØI, på oppdrag fra Deltasenteret i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), undersøkt hvilke barrierer personer med psykiske funksjonsnedsettelser møter om de vil eller må ut på en reise. TØI-forskerne har intervjuet personer med angst, aspergers, bipolar lidelse og depresjon. Trengsel og folkemengder Trengsel og folkemengder oppleves som et stort hinder for personer med psykiske funksjonsnedsettelser som vil reise kollektivt, konkluderer forskerne. Flere fortalte at de bevisst unngår kollektive transportmidler i rushtiden. Mangel på informasjon om reisen er også noe som går igjen når denne gruppen intervjues om reiseerfaringene sine. Digital informasjon som forteller om hvor langt unna neste buss, tog eller trikk befinner seg – det som kalles sanntidsinformasjon – er et tiltak som åpenbart gjør det enklere for dem med psykiske lidelser å reise kollektivt. Om man for eksempel har mye angst, er det ikke sikkert at man klarer å komme seg med den første bussen som dukker opp. Da er det greit å vite når neste buss kommer. Ventetid og reiser med flere ledd oppleves også som belastende av flere av dem forskerne har snakket med. Det å bli stående og vente gir ofte økt følelse av angst. Bil og tog er best Bilen setter mange med psykiske funksjonsnedsettelser i stand til å reise nesten som andre, fant forskerne ut. Toget oppleves også som et bedre alternativ enn andre transportmidler. Mange synes det er viktig å kunne få en litt avskjermet sitteplass på toget eller i bussen. Reiser mindre enn andre Tidligere forskning har vist at personer med psykiske funksjonsnedsettelser reiser mindre enn andre. Forskning har også vist at dårlig tilgang til offentlig transport fører til sosial isolasjon og forverring av symptomer. God tilgang på transport har motsatt effekt. Forskerne foreslår 19 praktiske tiltak planleggere kan vurdere for å forbedre reiseopplevelsen for mennesker med mentale funksjonsvansker. Tiltakene kan du lese mer om i rapporten deres. Referanse: Anja Fleten Nielsen og Kåre Skollerud: «Universell utforming av transportsystemer for grupper med nedsatt psykisk funksjonsevne», TØI, januar 2018. Rapporten.
  4. PTSD-pasienter fikk tegn til mer betennelse i kroppen etter samtaleterapi Mennesker med posttraumatisk stresslidelse har ofte betennelse i kroppen. Men etter å ha blitt psykisk bedre av samtalebehandling, var betennelsen enda verre. https://forskning.no/psykiske-lidelser-immunforsvaret/ptsd-pasienter-fikk-tegn-til-mer-betennelse-i-kroppen-etter-samtaleterapi/1246605 Det finnes en kobling mellom immunsystemet og psykiske plager. De siste tiårs forskning har vist at mennesker med psykiske sykdommer, som depresjon, angst og bipolar lidelse, ofte har en kronisk betennelse i kroppen. Sammenhengen er særlig grundig studert hos mennesker med depresjon. Vi har ikke full oversikt over hvordan dette henger sammen. Men forskning på depresjon har vist at betennelse kan utløse psykisk sykdom. Samtidig har nye studier, blant annet fra Norge, vist at behandling av depresjon også kan dempe betennelse. Men da Helge Toft ved Nasjonal kompetansetjeneste ROP og kollegaene nylig undersøkte betennelse og posttraumatisk stresslidelse (PTSD), fikk de stikk motsatte resultater. Forskerne studerte en gruppe på 39 PTSD-pasienter som gikk igjennom 12 ukers behandling med psykoterapi. Og pasientene ble bedre psykisk. Men blodprøvene viste at nivåene av betennelsesstoffer i kroppen slett ikke hadde sunket. Den var faktisk blitt høyere. Undersøkte pasienter med ulike sykdommer Det er ikke gjort særlig mye forskning på PTSD og betennelse, forteller Toft til forskning.no. Og resultatene som finnes, kan være tvetydige. Derfor bestemte Toft og kollegaene seg altså for å undersøke saken. Ikke bare om mennesker med PTSD har tegn til betennelse. Men også hva som eventuelt skjer med den betennelsen i løpet av en periode med behandling. Les også: Deprimerte får oftere hjertesykdom Forskerne undersøkte en gruppe på 124 pasienter som kom til behandling på Modum bad. Deltagerne hadde ulike psykiske lidelser, som angst, stemningslidelser, spiseforstyrrelser og posttraumatisk stresslidelse. Før behandlingen ble det gjort målinger av cytokiner – betennelsesstoffer i blodet – hos alle pasientene. De samme prøvene ble tatt halvvegs inne i behandlingen og ved avslutningen. Samtidig kartla forskerne symptomene på psykisk sykdom. Fikk mer betennelse Resultatene viste at alle pasientene i utgangspunktet hadde unormalt høye nivåer av cytokiner – altså tegn på at de hadde betennelse i kroppen. Da behandlingen sluttet, hadde deltagerne fått det vesentlig bedre psykisk. Men dette gjenspeilte seg ikke i nivåene av immunstoffer. De fleste hadde omtrent samme nivå av cytokiner i blodet igjennom hele perioden. Bortsett fra pasientene med PTSD. De hadde klart høyere nivåer, noe som kan peke mot at disse menneskene faktisk hadde mer betennelse i kroppen etter terapien. - Noe skjer i behandlingen, som gjør at kroppen reagerer veldig, sier Toft til forskning.no. Men foreløpig vet verken han eller andre forskere hva. - Noen fagfolk spekulerer på det kan være snakk om en retraumatisering. Mennesker med PTSD har ofte hatt grusomme opplevelser, som krig eller overgrep. Kanskje gjenopplever de det forferdelige når de snakker om det. - Men andre tror dette er en lite sannsynlig forklaring, sier Toft. - Viktig forskning Så hva betyr disse nye resultatene? Solveig Merete Klæbo Reitan fra Institutt for psykisk helse ved NTNU forsker selv på sammenhengen mellom immunsystemet og psykisk sykdom. - Dette er viktig forskning, som bidrar til det lille vi vet om immunendringer ved posttraumatisk stresslidelse, sier hun til forskning.no. - Funnene er ikke som forventet ut fra den kunnskapen vi har om depresjonsbehandling og normalisering av immunendringer. Dette er meget interessant og må følges opp videre. Vi må se om det kan gjentas i flere og større studier. Les også: Depresjon kan varsle fysisk sykdom Reitan sier undersøkelsen til Toft og kollegaene er nybrottsarbeid, men hun påpeker samtidig at studien er liten og kan ha forstyrrende faktorer. For eksempel at noen av pasientene tok betennelsesdempende midler, trolig på grunn av smerter eller andre fysiske plager. Dette kan ha påvirket resultatene. Dessuten sier studien ingenting om hva som skjedde med deltagerne på sikt. - Det som blir interessant, er å se hvordan det går med pasienter etter lenger tid, sier Reitan. Hun mener det slett ikke er umulig at psykoterapi kan dempe betennelsen også hos PTSD-pasienter, men at prosessen tar lengre tid enn ved depresjon. Derfor er det viktig å gjøre studier som følger opp pasientene etter både seks og 12 måneder. Spesiell gruppe Både Reitan og Toft mener noe av forklaringen på resultatene kan være at pasientene utgjør en ganske spesiell gruppe. Mens mennesker med depresjon kan ha gått noen måneder eller kanskje et par år med sykdommen, har mange PTSD-pasienter levd med ekstremt psykisk stress i tiår. Det kan ha ført til mer fastlåste endringer i immunsystemet. I tillegg har pasientene som kommer til Modum bad gått igjennom en eller flere runder med behandling tidligere, uten å bli friske. Kanskje vil det da ta mye lenger tid å justere systemet tilbake hos disse menneskene. Det kan også tenkes at det er svært vanskelig å slå ned betennelsen hos mennesker med PTSD bare ved hjelp av samtaleterapi. Bedre behandling - I framtida kan det være en tanke å prøve immundempende medisiner sammen med psykoterapi, sier Toft. Han håper å kunne gjøre mer forskning på sammenhengen mellom PTSD og immunsystemet etter hvert. Forskeren sitter for øyeblikket på data fra en oppfølging av 89 av pasientene et år etter undersøkelsen. Men disse har han ikke fått anledning til å analysere ennå. Les også: De med betennelser i tarmen rammes av ekstrem utmattelse Reitan maner også til mer forskning. Både for å se om andre studier finner det samme og for å finne ut hva som skjer med pasientene på sikt. Etter hvert kan ny kunnskap om sammenhengen mellom immunsystemet og psykisk sykdom forhåpentligvis føre til mer effektiv handling for mennesker med psykiske problemer. Referanse: H. Toft, J. G. Bramness, L. Lien, D. S. Abebe, B. E. Wampold, T. Tilden, K. Hestad, S. P. Neupane, PTSD patients show increasing cytokine levels during treatment despite reduced psychological distress, Neuropsychiatric Disease and Treatment, September 2018.
  5. Etter én eneste natt uten søvn begynner kroppen å lagre fett Forskerne vet nå litt mer om hva akutt søvnmangel setter i gang i kroppen vår. Det er ikke småtteri. https://forskning.no/sovn/etter-n-eneste-natt-uten-sovn-begynner-kroppen-a-lagre-fett/1228188 Published august 31. 2018 Har du «døgna» noen ganger, frivillig eller ufrivillig, vet du hvor utrolig uggen du kan føle deg i kroppen dagen etterpå. Nå viser en ny studie, som blant andre forskere fra Uppsala universitet står bak, at det er god grunn til det. Det skjer nemlig masse endringer i kroppen bare ved å holde seg våken én eneste natt. Funnene føyer seg pent inn i rekken av studier de siste årene som viser at vi ikke bare sover for å spare energi. Søvnen har stor betydning for hvordan kroppen fungerer. Mindre muskler, mer fett 15 friske, unge menn fullførte studien. Forskerne sammenliknet dem etter en natt med normal nattesøvn, det vil si over åtte timer og etter en natt hvor de har vært våken hele tiden. Studien foregikk i et søvnlaboratorium. Morgenen den gode nattesøvnen eller våkenatten tok forskerne vevsprøver av underhudsfett og skjelettmuskulatur. De tok også blodprøver for å måle en rekke faktorer som er innblandet i kroppens stoffskifte. Kun én enkelt natt uten søvn ga tydelige negative resultater. Forskerne ser blant annet at musklene starter en nedbygging og fettvevet bygges opp. Det blir også mer av stresshormonet kortisol. – Ikke overrasket Det har lenge vært klart at folk som har et stort søvnunderskudd og som jobber skiftarbeid har større risiko å bli overvektige og få diabetes 2. Søvnløshet kan også gi høyere risiko for slag og hjertesykdom, har forskning.no skrevet om tidligere. Årsaken til at disse sammenhengene har ikke vært klar. – Denne studien bidrar til å forstå mekanismene for hvordan dette henger sammen i forhold til endringer i døgnrytmen, som for eksempel skiftarbeid, sier Morten Engstrøm. Han forsker på søvn ved institutt for nevromedisin ved NTNU. Han er også overlege ved St. Olavs hospital. Når forskerne nå har påvist at akutt søvnmangel gir masse endringer i kroppen, er ikke Engstrøm overrasket. – Hvis du tenker på hvor dårlig du kan føle seg etter en natt helt uten søvn, er det ikke så rart at det ligger noe bak denne følelsen. Men jeg er overrasket over at disse forskerne har klart å vise så tydelig hva som konkret skjer. Mye spiller sammen Engstrøm mener at studien legger brikker til et puslespill, men at resultatene ikke forklarer alle sammenhenger. – Dette er et samvirke av mange ting. Vi vet fra studier av folk som lever uten lys og ikke bruker vekkerklokke at de ikke sover så mye mer enn oss som bor i moderne samfunn. Likevel er de slankere og har mindre diabetes. Her er det altså ingen enkle forklaringer. Det er flere forklaringer som stress, kost og fysisk aktivitet, som spiller inn. Engstrøm mener det er usikkert om resultatene kan overføres til andre deler av befolkningen. Det er også usikkert om kronisk søvntap har samme effekt som akutt tap av søvn ut fra denne studien, mener han. Kilde: Jonathan Cedernaes, m.fl: Acute sleep loss results in tissue-specific alterations in genome-wide DNA methylation state and metabolic fuel utilization in humans, Science Advances, august 2018.
  6. https://www.sciencedaily.com/releases/2019/01/190114082844.htm Date: January 14, 2019 Source: University of Birmingham Summary: When we remember a past event, the human brain reconstructs that experience in reverse order, according to a new study. When we remember a past event, the human brain reconstructs that experience in reverse order, according to a new study at the University of Birmingham. Understanding more precisely how the brain retrieves information could help us better assess the reliability of eye witness accounts, for example of crime scenes, where people often are able to recall the overall 'gist' of an event, but recall specific visual details less reliably. The study, published in Nature Communications, was carried out by researchers in the Centre for Human Brain Health, who reconstructed the memory retrieval process, using brain decoding techniques. These techniques make it possible to track when in time a unique memory is being reactivated in the brain. They found that, when retrieving information about a visual object, the brain focuses first on the core meaning -- recovering the 'gist' -- and only afterwards recalls more specific details. This is in sharp contrast to how the brain processes images when it first encounters them. When we initially see a complex object, it's the visual details -- patterns and colours -- that we perceive first. Abstract, meaningful information that tells us the nature of the object we're looking at, whether it's a dog, a guitar, or a cup, for example, comes later. "We know that our memories are not exact replicas of the things we originally experienced" says Juan Linde Domingo, lead author of the study. "Memory is a reconstructive process, biased by personal knowledge and world views -- sometimes we even remember events that never actually happened. But exactly how memories are reconstructed in the brain, step by step, is currently not well understood." During the study, participants saw images of specific objects, and then learned to associate each image with a unique reminder word, for example the word 'spin' or 'pull'. The participants were later presented with the reminder word and asked to reconstruct the associated image in as much detail as possible. Brain activity was recorded throughout the task via 128 electrodes attached to the scalp, allowing the researchers to observe changes in brain patterns with millisecond precision. Finally the researchers trained a computer algorithm to decode what kind of image the participant was retrieving at different points in the task. "We were able to show that the participants were retrieving higher-level, abstract information, such as whether they were thinking of an animal or an inanimate object, shortly after they heard the reminder word," explains Maria Wimber, senior author of the study. "It was only later that they retrieved the specific details, for example whether they had been looking at a colour object, or a black and white outline." "If our memories prioritise conceptual information, this also has consequences for how our memories change when we repeatedly retrieve them," adds Linde Domingo. "It suggests they will become more abstract and gist-like with each retrieval. Although our memories seem to appear in our 'internal eye' as vivid images, they are not simple snapshots from the past, but reconstructed and biased representations." Follow-up studies will need to test whether this reversed reconstruction cascade is 'hard-wired' in the brain. If it is, the sequence of reconstruction should remain stable under different conditions, even when a person for example consciously focuses their attention on specific details during learning. The team is currently also looking in more detail at how and where the brain reconstructs more complex memories. Once the pathway of memory retrieval is established in the healthy brain, researchers can also start looking into how it is altered in healthy ageing, or how this pathway might contribute to the over-generalization of memories in conditions like post-traumatic stress disorder. Story Source: Materials provided by University of Birmingham. Note: Content may be edited for style and length. Journal Reference: Juan Linde-Domingo, Matthias S. Treder, Casper Kerrén, Maria Wimber. Evidence that neural information flow is reversed between object perception and object reconstruction from memory. Nature Communications, 2019; 10 (1) DOI: 10.1038/s41467-018-08080-2
  7. Når vi skammer oss for mye   Skamfølelsen er vanskelig å gripe tak i, men kan farge hele ens vesen, skriver Johanne Rogndal.   Hentet fra: https://psykologisk.no/2017/03/nar-vi-skammer-oss-for-mye/?fbclid=IwAR1qrVX7UwlJ_45__t0NVRm1b50kooks7DTkMDtiBEH2f2D1zFHYSdOYXj4   I likhet med andre grunnleggende følelser som tristhet, sinne, glede og nysgjerrighet, er skam en følelse vi alle kan kjenne oss igjen i. Hver og en av oss har kjent skam på kroppen og vet hvordan følelsen får en til å ville synke ned i bakken og forsvinne.   Fra et evolusjonspsykologisk perspektiv antar vi at skam har vært viktig for å ivareta det sosiale fellesskapet. Den som har gjort noe galt, som skammer seg, bøyer hodet som for å kommunisere at «jeg synes heller ikke noe særlig om det jeg gjorde eller meg selv akkurat nå». Ubehaget dette medfører motiverer oss til å følge samfunnets normer og regler. Litt skam er en god ting.   Skamfølelsen er del av vårt følelsesrepertoar fra svært tidlig alder, men forsterkes også gjennom læring. Å erfare skam er betydningsfullt for barnets sosialiseringsprosess. Samtidig vet vi at barn som vokser opp med stadige påminnelser om egen utilstrekkelighet, som blir oversett eller straffet, fort lærer å skamme seg for mye. For mange vil det på et eller annet tidspunkt medføre enten selvangrep, for eksempel i form av sterk selvkritikk, eller unngåelse både av følelsen i seg selv og av situasjoner som kan fremkalle den.   Når man først har erfaring med å skamme seg, er forventingen om fremtidig skam i seg selv nok til å påvirke hvordan man handler. Slik fremhever skam hvor hvor avhengig vi er av relasjoner. Relasjoner er det viktigste for oss, men også ofte det vanskeligste. Det å bli sett og bekreftet ligger bak vår opplevelse av egenverdi, samtidig som den andres blikk kan gjøre oss sårbare. Når vi blir sett, befinner vi oss i en posisjon der vi kan bli avslørt. Vi kan skamme oss alene, men de andre vil alltid være til stede i skammen. Forestillingen om hva de andre måtte mene er nok.   Å bytte følelse med følelse Vi lar oss lett påvirke av skammens dynamikk. Derfor kan bevisstgjøring av disse prosessene være nyttig for ikke å la seg overvelde.   Ofte reagerer vi på utfordrende situasjoner med å fremvise andre følelser enn den opprinnelige. I psykologien snakker man da om følelser som primære eller sekundære, avhengig av situasjonen. Den følelsen vi i utgangspunktet reagerer med i en viss situasjon, er den primære. Sekundære følelser kan komme i tillegg, som reaksjon på den primære følelsen. Slik er det også med skam.   Skam kan både være en primær og en sekundær følelse. Mange kan reagere med sinne på det som i bunn og grunn handler om skam. Under sinnet kan man ofte finne en frykt for å bli avslørt som inkompetent, skyldig eller lite verdt. Narsissisten skammer seg først og fremst over hvem han er, men overkompenserer ved å fremstå som arrogant og selvelskende. Det kan også være motsatt, som når skammen over et grunnleggende sinne forhindrer at man forholder seg til og bearbeider det. Uansett om skammen er utgangspunkt eller utfall, lukker den for utvikling. Hele systemet går i lås.   Den som ikke synes I psykisk lidelse er det ofte altfor mye skam involvert, uten at det nødvendigvis er lett å se at det er skam som driver lidelsen. Skam kan for eksempel medføre mye unngåelse eller tilbaketrekking. Noen ganger er det å gjøre seg usynlig en nødvendighet for å overleve psykisk. Den som ikke synes, er heller ingen synlig bærer av skammen.   Traumelidelser illustrerer tydelig hvordan skam fungerer som en motor i smerten. Den traumatiserte skammer seg over det hun gjorde, det hun ikke gjorde, den hun ble. Offeret som skammer seg over å ha reagert med å gjøre det eneste hun kunne gjøre for å overleve der og da. Og i ettertid bærer den traumatiserte ofte på en skam som hører hjemme hos den andre. Etter traumet er det vanlig å stille spørsmål ved mye som man ikke stilte spørsmål ved tidligere – særlig ens egen verdi og plass i verden. Man åpner dermed opp for selvrefererende følelser som skyld og skam. Dette er følelser som tar mye plass.   Opplevelsen av å være helt eksponert, synlig, i en farlig verden, er heller ikke uvanlig etter traumet. En kan føle at ikke bare ens vesen, men hele ens historie blir avdekket. Ingenting er synlig, men skammen liksom huler en ut innvendig. Hvordan kan det da ikke synes? Videre kan traumet bidra til at man utvikler en opplevelse av å være alene i verden, som om man står utenfor fellesskapet. Da blir skammen enda mer truende; hvis du har grunn til å skamme deg, er faren stor for at du blir utstøtt av flokken. Bare oppfatningen av at skammen er berettiget virker derfor skremmende.   Skam kan opprettholde lidelser Skam opprettholder psykisk lidelse blant annet ved å understøtte en streng indre dialog. Dette er noe vi ikke ofte ikke er oss bevisst. Ved å angripe oss selv får vi en viss form for kontroll over skammen, men det tærer sakte, men sikkert på oss. Den som skammer seg kan for eksempel oppleve destruktiv selvkritikk som helt selvfølgelig, som noe en fortjener.   Selvkritikk kan oppleves som problemløsning fordi følelsene på et vis blir regulert. Samtidig vil dette for mange være en kostbar strategi på sikt. Å regulere skam ved hjelp av selvkritikk blir som å fortelle seg selv at skammen er berettiget.   En annen grunn til at skam virker opprettholdende i psykisk lidelse, er nettopp at den som skammer seg, trekker seg unna. I behandling av angstlidelsene er unngåelsen et kjernetema; unngåelse av angst er nettopp det vi griper fatt i ved hjelp av eksponering, fordi det å utsette seg for angsten er det eneste som bidrar til å redusere den. Den som skammer seg, gjør ofte alt annet enn å eksponere seg for følelsen. Derfor må vi snakke om skam.   Nora og William snakker ikke om skam Dette handler ikke om Nora og William, men TV-serien «Skam» kan tjene som eksempel på poenget mitt: Skam er ofte et hovedtema uten at noen nevner det i det hele tatt. Hvor er skammen i «Skam»? Nora, William og de andre ungdommene er i en periode av livet der løsrivelse fra foreldrene fordrer at man finner sin egen måte å regulere seg selv på i større grad enn tidligere. Ungdommen må regulere seg inn mot det selvstendige livet. Da er skammen viktig. Skammen i hver og en av oss har i en viss forstand en forelderrolle.   Men det er ofte slik at vi pakker skammen inn i andre begreper. Vi går rundt grøten. Den som skammer seg, kan for eksempel fortelle om «dårlig samvittighet»: Jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke jobber mer, har mer tid sammen med barna, for at jeg drakk så mye vin i går kveld, sier vi. Jeg burde ha …   Den traumatiserte bærer ofte på en skam som hører til hos noen andre. Handler det om dårlig samvittighet knyttet til en opplevelse av skyld, eller er det snakk om skam over å ikke være god nok? Ofte forveksles skyld og skam på denne måten. Det ene utelukker ikke det andre. En måte å skille dem på er å si at skam handler om hvem man er og er tettere knyttet til selvfølelse, mens skyldfølelse kommer i forbindelse med noe man gjør. Skyldfølelsen motiverer til å korrigere atferden eller å si unnskyld. Når en heller uttrykket at en har dårlig samvittighet, eller rett og slett flytter denne over på den andre, kan det være en unnskyldning for å ikke måtte forholde seg til det som egentlig handler om skam.   For skammen er vanskelig å gripe tak i. Den kan farge hele ens vesen, men oppleves som lite konkret. Å oppdage og identifisere følelsen er et viktig utgangspunkt for å kunne forholde seg til den på en hensiktsmessig måte. Det er det som åpner opp for at tankene om egen skam og skyld kan bli korrigert.
  8. some more movies about DID https://www.youtube.com/watch?v=syjEN3peCJw https://www.youtube.com/watch?v=UWhICGCXnUE https://www.youtube.com/watch?v=s715UTuO0Y4
  9. Senskader etter overgrep – Kjenn at det er over   Hentet fra: https://www.psykiskhelse.no/bladet/2018/senskader-etter-overgrep-kjenn-at-det-er-over – Terapi handler ikke om å snakke om alt det vonde du har opplevd, men om å få hjelp til å kjenne at det er over, sier psykologspesialist Trine Anstorp.   Tekst Bente Thoresen ENSOMHET OG SKAM: - Når man ikke deler sine opplevelser, kommer man inn i en nedadgående spiral, sier Trine Anstorp.   – Vi må ikke tenke at fordi en person har blitt utsatt for store påkjenninger, så blir vedkommende helt sikkert syk av det, sier Anstorp.   Psykologspesialist Trine Anstorp er en av de fremste fagpersonene på traumebehandling i Norge. Hun har skrevet og vært medredaktør på en rekke bøker om vold, seksuelle overgrep og behandling av traumer. Hun er spesialrådgiver ved RVTS Øst, som er Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging.   Trenger trøst Anstorp understreker at med trygge omsorgspersoner har man større sjanse til å komme seg, selv når man har opplevd noe som har gjort en vondt.   – Det er helt avhengig av hvordan nettverket er rundt den utsatte. Det viktigste er at den som har opplevd et overgrep, har noen å søke trøst hos etterpå, at man har noen som kan hjelpe en å reparere skaden.   – Men hva hvis man ikke har trygge omsorgspersoner? – Hvis barnet ikke kan fortelle hjemme hva det har opplevd, så betyr det ikke nødvendigvis at det har vært dårlige foreldre. Foreldrene kan ha oppmerksomheten andre steder. Men nesten alle jeg har møtt gjennom mitt arbeid som terapeut og som har opplevd overgrep og vold, har hatt far eller mor eller begge som både har utsatt barnet for vold og overgrep, og samtidig ikke brydd seg. De kan komme fra oppegående familier eller fra vanskeligstilte. De som er blitt traumatisert, har til felles at de ikke har hatt noen å betro seg til. Anstorp sier det er ensomhet og skam som er motoren i utvikling av mange psykiske lidelser. – Det er når man ikke deler sine opplevelser, og ikke får korreksjon på sin negative selvoppfatning, at man kommer inn i en nedadgående spiral. Etter å ha jobbet på dette feltet i over 35 år, er jeg forundret over hvor forutsigbart og sterkt dette mønsteret er, sier hun.   Uforklarlige problemer – Hjelpeapparatet har ikke alltid forstått godt nok hva det kan komme av at velfungerende barn og unge har hatt store, uforklarlige problemer. Det har for eksempel handlet om barn med sterke smertetilstander, som har blitt undersøkt på sykehus uten at man har funnet svar. Eller det har vært unge med spiseforstyrrelse eller som har et skjult rusproblem. De kommer kanskje til hjelpeapparatet fordi de har prøvd selvmord. Etter kort tid som innlagt framstår de som helt bra igjen. Ingen forstår hva det er med dem.   – Er det dissosiering?   – Ja, det kan være en form for oppdelthet i bevisstheten, som er det dissosiering betyr. De kan fungere helt bra så lenge de ikke tenker på overgrepene de har vært utsatt for. Forsvaret deres mot å huske traumet er for eksempel rus, spiseforstyrrelser eller selvskading. Dette er deres verktøy for å mestre livet, for å klare å leve. – Men hvis noen liksom forsvinner, er ikke det dissosiering?   – Det er mange former for dissosiering. Hvis en person blir litt borte, blir tåkete og forsvinner litt, er det et forsvar mot å være til stede her og nå. Det er en forståelig måte å beskytte seg på, men medfører at personen lever som om fare fortsatt truer en, sier Anstorp.   - Når man innser at selvskadingen, rusen eller spiseforstyrrelsen har vært et verktøy til å mestre plagene etter det vonde som har skjedd, trenger man ikke skamme seg så mye, sier Trine Anstorp.   Mindre skam – Når man innser at selvskadingen, rusen eller spiseforstyrrelsen har vært et verktøy til å mestre plagene etter det vonde som har skjedd, trenger man ikke skamme seg så mye. Ved å ha denne innfallsvinkelen om at symptomet er en hjelp, slipper den som har det vondt, å skamme seg over at man har vært nødt til å finne en måte å takle livet på.   Anstorp retter på det smale, svarte skjerfet hun har rundt halsen. – Overgrep handler om makt og avmakt, sier hun. – Det er sjelden ondskap som driver en overgriper. Seksuelle overgrep handler mer om makt enn om seksualitet, etter min mening.   – Kan søsken oppleve den samme familiesituasjonen helt ulikt? – Man kan si på generell basis at et traume er noe som er så vondt at man helst ikke vil tenke på det. Men vi er født med ulike ressurser og temperament. Det som skjer med oss, virker ulikt på oss, selv om det ikke er bra for noen. Det kan være den mentalt sterkeste i søskenflokken som blir den som utsettes for overgrep. Som voksen kan man bli skuffet over at søsken gir så lite støtte. Men det kan være vanskelig for søsken som har sett at den ene tilsynelatende ble forfordelt, kanskje fikk penger, eller ble tatt med på turer, for eksempel.   Klarer ikke snakke Anstorp forteller at da hun var nyutdannet psykolog i 1980, het incest blodskam. – Jeg husker jeg hadde en kvinne i terapi som nesten fortalte meg hva som hadde skjedd da far kom inn på soverommet. Men jeg kunne ikke forestille meg det, og da kom det heller ikke frem. Min bekymring er at vi i hjelpeapparatet i dag har mye kunnskap om vold og overgrep, men ennå ikke fullt ut har tatt i bruk de metodene som vi vet virker. Den dag i dag tror mange at traumebehandling handler om å snakke om det vonde. Men dette dreier seg om så krevende opplevelser at det føles helt umulig å snakke om det. Man må få hjelp av terapeuten til å være til stede her og nå, for å kunne bearbeide minnene fra fortiden.   Anstorp har vært med på å utvikle TT-programmet som er et undervisningsprogram for spesialisthelsetjenesten. T-ene står for tryggere traumeterapeuter. Hun tar ikke lenger imot pasienter i terapi. – Målet er å hjelpe den enkelte til å få omgjort traumet til normale minner. Noen spør om de er nødt til å huske alt som har skjedd de 20 siste år. Nei, det er du ikke, svarer jeg. Men det kan være lettere for dem som har opplevd ekstreme enkelthendelser, for eksempel vært på Utøya 22. juli 2011, enn dem som har levd i en familie hvor det har skjedd overgrep i årevis, og hvor tilliten til andre er blitt tynnslitt på grunn av det de har opplevd. – Kan vonde opplevelser prege en person mer og mer med årene? – Kanskje blir man mer mentalt sliten av å holde ting på avstand. Det er aldri for sent å ta tak i det. Oppfatningen om at jenter er så åpne om hva de har opplevd, stemmer ikke. Jenter skammer seg like mye som gutter over å ha blitt utsatt for overgrep. Det kan gi seg forskjellige utslag, som at jenter sliter mest med angst og depresjon, mens gutter får ADHD-symptomer, ruser seg og faller ut av skolen. – Hva kan samfunnet, lærere, venner og andre pårørende gjøre bedre? – Det har veldig stor betydning for et barn om noen spør hvordan de har det. Kanskje kan en voksen skape tillit, slik at barnet får en mulighet til å betro seg. Alle barn har en sterk lojalitet til sine foreldre. Men en lærer kan si at hun eller han vet at det sikkert er noen som har det vanskelig hjemme, for det er ganske vanlig. Da vil kanskje den som er fanget i en historie om vold og overgrep, kunne kjenne litt mindre skam og ensomhet og begynne å snakke.
  10. Voldtekt har store konsekvenser   Hentet fra: https://www.krisepsykologi.no/fagblogg/voldtekt-har-store-konsekvenser/   I min praksis ved Senter for Krisepsykologi har jeg gjennom samtaler med erfarne klinikere og egen klinisk praksis sett hvor mye det å bli voldtatt kan påvirke et menneskeliv. Samtidig viser statistikken at i Norge henlegges ni av ti anmeldte voldtektssaker. Med andre ord går gjerningsmannen fri i de fleste tilfeller, mens den voldtektsutsatte må bære den traumatiske voldtekten med seg resten av livet.   Å bli voldtatt er en svært traumatisk opplevelse. Under selve voldtekten kan den voldtektsutsatte ha en sterk uvirkelighetsfølelse og være i sjokk. Jeg har møtt kvinner som opplevde å bli handlingslammet under voldtekten eller reagerte på måter de ikke forstod selv. I etterkant kan noen klandre seg selv for hva de gjorde og ikke gjorde, samt oppleve en sterk skyldfølelse. Når vi mennesker opplever farlige eller potensielt traumatiske situasjoner tar fryktsystemet i hjernen over og bestemmer hvordan vi skal reagere. Vi har dermed lite kontroll på hvordan vi handler og ikke handler. Kan vi overkomme trusselen slåss vi. Er trusselen for stor flykter vi. Er situasjonen så overveldende at individet ikke kan slåss eller flykte blir individet paralysert av frykt.   At voldtektssaker henlegges med begrunnelsen at kvinnen ikke gjorde motstand er dermed svært uheldig, og jeg skulle ønske at den normale og helt forståelige reaksjonen av å oppleve noe traumatisk ble normalisert heller enn brukt mot den voldtektsutsatte. En slik begrunnelse bidrar ikke til å minske følelsen av skyld hos den voldtektsutsatte. Jeg har også hørt om saker hvor bevisene for at en voldtekt har funnet sted har vært tydelige, hvor gjerningsmannen har blitt trodd og ikke offeret. Tenk å gå gjennom en hel rettsak hvor man stadig blir retraumatisert, for så å ikke bli trodd.   Konsekvenser av å bli voldtatt Å bli voldtatt kan ha store påvirkninger på flere viktige områder i livet. Mange har vansker med tristhet og depresjon. Å bli voldtatt kan frata den grunnleggende følelsen av trygghet, noe som kan bidra til at individet blir mer på vakt etter fare. Nøytrale situasjoner kan her bli triggere for frykt. Det er ikke uvanlig å ufrivillig gjenoppleve voldtekten gjennom sterke sanseinntrykk i form av bilder og lyder. Slike flashbacks kan være svært ubehagelige. Jeg har snakket med kvinner som flere år etter voldtekten fortsatt har det vanskelig og som opplever sterkt ubehag når de snakker om hendelsen. Noen kan oppleve at søvnen blir forstyrret. Ubehagelige sanseinntrykk, minner og forstyrret søvn kan påvirke både konsentrasjonen og hukommelsen. Dette kan igjen påvirke evnen til å samspille med sine omgivelser, samt prestasjonen på viktige arenaer som skole, utdanning og arbeidslivet.   Å bli voldtatt kan påvirke forholdet til egen seksualitet, kropp og følelsen av verdi. Det å inngå i intime relasjoner kan for mange bli vanskelig, og det er ikke unormalt å oppleve vansker med nærhet. Intimiteten som i utgangspunktet skal være noe fint mellom to personer blir for den voldtektsutsatte noe smertefullt, da berøring og intim kontakt kan trigge og igangsette vonde minner fra voldtekten. Det å ha opplevd at noen ikke respekterer deg, dine grenser og din kropp kan for mange føre til et økt behov for kontroll. Derfor er det ikke uvanlig å utvikle vansker med tvang og spiseforstyrrelser. Selv om det aldri er den voldtektsutsattes feil at voldtekten fant sted er det mange som i etterkant har vansker med selvbebreidelse, skam og skyldfølelse.   Hva med konsekvensene av å voldta? De som voldtar fratar og påvirker mange viktige områder i den voldtektsutsattes liv. Likevel er det den voldtektsutsatte som må sitte igjen med følelsen av skyld og psykiske vansker mens den som voldtok fortsetter å leve sitt liv. Svært få av de som begår voldtekt blir dømt. I de tilfellene dette gjelder er dom for voldtekt ca. tre til fire års fengsel. Med god oppførsel i fengselet hender det også at straffen reduseres. Å bli voldtatt setter dype sår i kropp og sjel. Disse sårene gror ikke etter kun tre til fire år. For mange er dette sår som aldri gror, eller som alltid kommer til å være der i større eller mindre grad. Derfor er det svært uheldig at så mange saker henlegges. Her kan man også stille spørsmålstegn til hva straffen skal være for å ødelegge et annet menneskes liv. Vi kan ikke ha personer som synes det er greit å krenke andre, utnytte seg av personer i sårbare situasjoner og å overskride andres grenser gående fritt i samfunnet uten konsekvenser for den traumatiske lidelsen de har påført andre. Å begå en voldtekt er en svært grov handling. Dermed er det av viktighet å sikre at personer som voldtar ikke fortsetter å ødelegge flere liv.   Her er ikke straff i seg selv nok. Den må også ha et innhold som bidrar til å forebygge at den straffedømte begår nye voldtekter. Å forebygge at voldtekter skjer i det heletatt er også av viktighet. Forebyggende arbeid omhandler ikke hva kvinner skal gjøre for å unngå å bli voldtatt. Det handler om å endre samfunnets holdninger til voldtekt og hvordan en skal behandle sine medmennesker. At uavhengig av om en person er bevisst, sovende eller full, om personen er din kjæreste, venn, bekjent eller en fremmed så skal man respektere en annens kropp og grenser. Det er på ingen måte den som blir voldtatt som er problemet, det er den som voldtar. Når ni av ti voldtektssaker henlegges stiller jeg spørsmålstegn til om måten voldtektssaker håndteres på er god nok. Jeg stiller meg også spørrende til om dette gjenspeiler alvorlighetsgraden av å begå en voldtekt. Signaliserer så mange henlagte saker at voldtekt er et alvorlig lovbrudd og et samfunnsproblem?
  11. Her vil vi legge ut videoer som omhandler traumer og Post-traumatisk Stresslidelse (PTSD). Håper du finner noe som kan interessere deg!
  12. Fem nye overgrepsbarn hver dag   Antall anmeldelser av overgrepssaker mot barn og unge på nett øker kraftig. Kripos er spesielt bekymret for unge gutter som ikke melder fra. «Simen» var en av dem.   Hentet fra: https://www.nrk.no/buskerud/fem-nye-overgrepsbarn-hver-dag-1.14248807?fbclid=IwAR1Vhkbv7p2ophmg_w4Zfk__M7ltV6dqJ3cNlVAdEYoPLCPPlQNy8YSxWJM   Et av de 22 ofrene i overgrepssaken i Drammen   TRENGTE NOEN Å SNAKKE MED: «Simen» syntes det var verdens undergang å komme ut av skapet som tenåring. Han brukte møteplasser for homofile på nett for å komme i kontakt med likesinnede. Han har aldri fortalt foreldrene sine hva som har skjedd, som er noe av grunnen til at han forteller sin historie anonymt.   Da politiet ringte før jul i fjor, hadde Simen nesten lyktes med å glemme. Glemme mannen han møtte bak en Rema 1000-butikk da han var 15 år gammel, som var mye eldre og helt annerledes enn han hadde trodd i månedene de hadde chattet med hverandre på nett.   Han hadde nesten glemt følelsen av å sitte i bilen til mannen og få beskjed om at han ikke kunne trekke seg nå.   – Jeg husker jeg var dritnervøs, og jeg skjønte veldig fort at han ikke var den han hadde utgitt seg for å være. Vi kjørte til et øde skogholt, og han hadde ordna masse greier. Han hadde blant annet meg seg et teppe han brettet ut utenfor bilen, tilbød meg dop for å slappe av og snakket om hvor langt han hadde kjørt for å treffe meg, forteller Simen.   – Jeg ville jo ikke ha sex med ham, jeg ville bare bort derfra, men jeg følte jeg ikke hadde noe valg.   «Lommemannen» ikke lenger en stor sak Alle barn og unge lever sosiale liv på nett. Samtidig har politiet de siste årene blitt flinkere til å avsløre datakriminalitet. Kanskje er det ikke så rart at politiets straffesaksregister (STRASAK) dokumenterer en eksplosiv vekst i antall anmeldelser av overgrepssaker mot barn. Både seksuell omgang med barn under 14 år, som etter den nye straffeloven anses som voldtekt, og for barn under den seksuelle lavalderen mellom 14 og 16 år.   For første gang viser også STRASAK-rapportene hvor mange barn som er berørt. Totalt ble 1378 barn og unge fornærmet i nye overgrepssaker i årets to første tertial. Det gir et snitt på 5,67 nye barn hver dag.   NY OG GAMMEL KRIMINALITET: Emil Kofoed, leder for voldtektsseksjonen i Kripos, mener årsaken til økningen i overgrepssaker mot barn er en kombinasjon av ny kriminalitet og at politiet har blitt flinkere til å avsløre datakriminalitet.   – Vi må legge til grunn at det er store mørketall. Før syntes vi for eksempel at «Lommemannen» var en stor sak med 60-70 ofre. Nå har vi enkeltsaker med over 400 ofre som politiet har klart å identifisere, forteller Emil Kofoed, leder for voldtektsseksjonen i Kripos.   Det er først og fremst når overgriperen har delt materiale, at politiet klarer å avdekke kriminaliteten. Det vil være stor variasjon i hvor langt overgriperen har kommet i prosessen og hva slags type overgrep de har tenkt til å begå. Om det har gått så langt som til et fysisk møte.   Selv om flest overgrepsofre er jenter, er Kofoed i Kripos særlig bekymret for høye mørketall blant unge gutter.   – Det er dessverre en høyere terskel for gutter å anmelde et seksuelt overgrep. Dermed kan de bli utsatt for grovere overgrep over lenger tid. Derfor har vi en spesiell bekymring rettet mot unge gutter.   Terskelen brutt Det tikker inn meldinger. Simen blokkerer mannen på Skype, Gaysir, Snapchat og alle andre kanaler hvor de har hatt kontakt. Men han gir seg ikke, og truer med å «oute» Simen for foreldre og venner.   BORTE FRA HUKOMMELSEN: Simen brukte så mye energi på å bekymre seg for hva han skulle gjøre med den pågående mannen, til etterpå å fortrenge det som hadde skjedd, at ferieturer og andre ting som skjedde i den perioden av livet er helt borte fra hukommelsen.   Noen måneder etter det fatale møtet bak Rema 1000, er Simen på en togstasjon i Oslo og får en SMS om at mannen har sett ham. Simen vet at mannen har video av andre gutter han har hatt sex med. Kanskje filmet han også det som skjedde i skogholtet?   – Det høres rart ut når jeg sier det nå, men jeg tenkte at jeg måtte holde han på «god-sida». Holde han nært nok til å holde ham på avstand. Terskelen var allerede brutt, så jeg møtte han igjen.   Om de møttes en gang til, eller om det var to, det klarer ikke lenger Simen å gjenfortelle. Mye av det som skjedde i den perioden av livet er visket ut av hukommelsen, samtidig som kontakten med mannen avtok mer og mer.   Det er flere år siden Simen sluttet å bekymre seg for at mannen plutselig skulle dukke opp igjen, men før jul i fjor kom det altså en telefon som rippet opp i alt.   – Visste ikke hva som var normalt En etter en har 22 unge gutter møtt opp i Drammen tingrett i høst. Til høyre for der de har sittet i vitneboksen og avgitt sine forklaringer, har det sittet en mann i slutten av 30 årene. Tiltalt for å ha hatt sex med en gutt i en bil et sted på innlandet. En annen på et hotellrom i Oslo. En tredje skal han ha fått til å onanere foran Skype-kameraet.   LUKKEDE DØRER: Blant annet på grunn av guttenes unge alder, gikk rettssaken mot den overgrepstiltalte mannen for lukkede dører i Drammen tingrett med referatforbud for pressen.   Alle guttene var under den seksuelle lavalderen på 16 år. Da er det uten betydning om de har møtt mannen frivillig. Handlingen er straffbar. Den yngste av guttene var bare 13, da defineres overgrepet som en voldtekt.   – Det var først da politiet ringte, at jeg ble tvunget til å tenke gjennom hva som hadde skjedd med meg. Da jeg var 15 år, hadde jeg veldig få referansepunkter. Jeg visste ikke hva som var normalt. Når man blir vevd inn i et manipulativt nett hvor du hele tiden får høre at det er din skyld, blir man usikker på hvor grensene går, sier Simen.   – Selv om man har blitt utsatt for noe ulovlig og noe som ikke er greit, så betyr det ikke at man er klar over det selv. Over 6000 barn ble avhørt på barnehus i fjor   Et tjukt lag av skam Koordinerende bistandsadvokat i saken, Vibeke Gjone Bille, har representert mange overgrepsofre i retten, men det er som regel jenter.   – Min opplevelse er at jenter oftere har et eller annet sted å gå for å snakke om det som har skjedd, mens gutter holder det mer for seg selv. Det er som om guttene i større grad har en skamfølelse som ligger tjukt utenpå dem.   Det alle guttene i denne saken har hatt til felles, i tillegg til sin unge alder, er at de møtte den tiltalte mannen på forum for homofile på nett.   – Hvis homofili i 2018 var såpass sosialt akseptert at gutter kunne flørta med en kamerat på en fest, og utforsket seksualiteten sin på samme måte som heterofile, hadde de i større grad blitt forskånet for utnyttelse, mener Bille.   GOD NOK SOM MAN ER: Bistandsadvokat Vibeke Gjone Bille mener unge overgrepsofre trenger å få bekreftet sin egen verdi. Å få høre at man er god nok som man er uavhengig av seksuell legning.   Ingen av guttene anmeldte forholdene, men etterforskningen av en annen overgriper gjorde at politiet kom over mannen som Simen møtte da han var 15 år. Hvorfor det er slik at terskelen for å anmelde er høyere for gutter enn for jenter, har ikke Emil Kofoed i Kripos et klart svar på.   – Når vi snakker om seksuelle overgrep i samfunnet generelt, snakker vi om kvinner og jenter, og ikke om menn. Vi merker det også selv når vi etterforsker saker mot gutter, at de i større grad enn jenter har vanskeligere for å snakke om de overgrepene de har blitt utsatt for. Men hvorfor det er slik, har vi for lite kunnskap om.   Penis og vagina Simen er glad saken endte i retten, selv om han opplever at det som skjedde med ham er lite definerende for hvem han er i dag. Det er noe av grunnen til at han forteller sin historie anonymt. Han har ikke noe behov for å være «overgreps-gutten».   – Da blir man sett annerledes på. Uansett om retten kommer frem til at det ikke var min feil, kommer man alltid til å kjenne på skamfølelsen fra samfunnet. Hvorfor jeg var der, hvorfor jeg ikke var mer kritisk og hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde.     – Hva mener du man bør gjøre for å forhindre at flere unge gutter utsettes for seksuelle overgrep?   – Man lurer jo på ting. Seksualundervisninga i ungdomskolen i dag er litt sånn: «Dette er en penis og dette er en vagina». Og det er det. Så man har behov for kunnskap, noen å snakke med. I tillegg er det alle historiene man hører om hvor tøft det er å komme ut av skapet. Det mener jeg bare er tull. Det tøffe er å være i skapet.
  13. I denne tråden vil du finne videoer som tar opp ulike temaer ang. dissosiasjon. Håper du finner noe nytt å lære!
  14. PTSD-pasienter fikk tegn til mer betennelse i kroppen etter samtaleterapi   Mennesker med posttraumatisk stresslidelse har ofte betennelse i kroppen. Men etter å ha blitt psykisk bedre av samtalebehandling, var betennelsen enda verre.   Hentet fra: https://forskning.no/psykiske-lidelser-immunforsvaret/ptsd-pasienter-fikk-tegn-til-mer-betennelse-i-kroppen-etter-samtaleterapi/1246605   Det finnes en kobling mellom immunsystemet og psykiske plager. De siste tiårs forskning har vist at mennesker med psykiske sykdommer, som depresjon, angst og bipolar lidelse, ofte har en kronisk betennelse i kroppen. Sammenhengen er særlig grundig studert hos mennesker med depresjon.   Vi har ikke full oversikt over hvordan dette henger sammen. Men forskning på depresjon har vist at betennelse kan utløse psykisk sykdom.   Samtidig har nye studier, blant annet fra Norge, vist at behandling av depresjon også kan dempe betennelse.   Men da Helge Toft ved Nasjonal kompetansetjeneste ROP og kollegaene nylig undersøkte betennelse og posttraumatisk stresslidelse (PTSD), fikk de stikk motsatte resultater.   Forskerne studerte en gruppe på 39 PTSD-pasienter som gikk igjennom 12 ukers behandling med psykoterapi. Og pasientene ble bedre psykisk. Men blodprøvene viste at nivåene av betennelsesstoffer i kroppen slett ikke hadde sunket. Den var faktisk blitt høyere.   Undersøkte pasienter med ulike sykdommer Det er ikke gjort særlig mye forskning på PTSD og betennelse, forteller Toft til forskning.no.   Vonde opplevelser økte risiko for autoimmun sykdom Og resultatene som finnes, kan være tvetydige.   Derfor bestemte Toft og kollegaene seg altså for å undersøke saken. Ikke bare om mennesker med PTSD har tegn til betennelse. Men også hva som eventuelt skjer med den betennelsen i løpet av en periode med behandling.   Forskerne undersøkte en gruppe på 124 pasienter som kom til behandling på Modum bad. Deltagerne hadde ulike psykiske lidelser, som angst, stemningslidelser, spiseforstyrrelser og posttraumatisk stresslidelse.   Før behandlingen ble det gjort målinger av cytokiner – betennelsesstoffer i blodet – hos alle pasientene. De samme prøvene ble tatt halvvegs inne i behandlingen og ved avslutningen. Samtidig kartla forskerne symptomene på psykisk sykdom.   Fikk mer betennelse Resultatene viste at alle pasientene i utgangspunktet hadde unormalt høye nivåer av cytokiner – altså tegn på at de hadde betennelse i kroppen.   Da behandlingen sluttet, hadde deltagerne fått det vesentlig bedre psykisk.   Men dette gjenspeilte seg ikke i nivåene av immunstoffer.   Helge Toft jobber ved Nasjonal kompetansetjeneste ROP. De fleste hadde omtrent samme nivå av cytokiner i blodet igjennom hele perioden. Bortsett fra pasientene med PTSD. De hadde klart høyere nivåer, noe som kan peke mot at disse menneskene faktisk hadde mer betennelse i kroppen etter terapien.   - Noe skjer i behandlingen, som gjør at kroppen reagerer veldig, sier Toft til forskning.no.   Men foreløpig vet verken han eller andre forskere hva.   - Noen fagfolk spekulerer på det kan være snakk om en retraumatisering. Mennesker med PTSD har ofte hatt grusomme opplevelser, som krig eller overgrep. Kanskje gjenopplever de det forferdelige når de snakker om det.   - Men andre tror dette er en lite sannsynlig forklaring, sier Toft.   - Viktig forskning Så hva betyr disse nye resultatene?   Solveig Merete Klæbo Reitan fra Institutt for psykisk helse ved NTNU forsker selv på sammenhengen mellom immunsystemet og psykisk sykdom.   - Dette er viktig forskning, som bidrar til det lille vi vet om immunendringer ved posttraumatisk stresslidelse, sier hun til forskning.no.   - Funnene er ikke som forventet ut fra den kunnskapen vi har om depresjonsbehandling og normalisering av immunendringer. Dette er meget interessant og må følges opp videre. Vi må se om det kan gjentas i flere og større studier. Reitan sier undersøkelsen til Toft og kollegaene er nybrottsarbeid, men hun påpeker samtidig at studien er liten og kan ha forstyrrende faktorer.   For eksempel at noen av pasientene tok betennelsesdempende midler, trolig på grunn av smerter eller andre fysiske plager. Dette kan ha påvirket resultatene.   Dessuten sier studien ingenting om hva som skjedde med deltagerne på sikt.   - Det som blir interessant, er å se hvordan det går med pasienter etter lenger tid, sier Reitan.   Hun mener det slett ikke er umulig at psykoterapi kan dempe betennelsen også hos PTSD-pasienter, men at prosessen tar lengre tid enn ved depresjon. Derfor er det viktig å gjøre studier som følger opp pasientene etter både seks og 12 måneder.   Spesiell gruppe Både Reitan og Toft mener noe av forklaringen på resultatene kan være at pasientene utgjør en ganske spesiell gruppe.   Mens mennesker med depresjon kan ha gått noen måneder eller kanskje et par år med sykdommen, har mange PTSD-pasienter levd med ekstremt psykisk stress i tiår. Det kan ha ført til mer fastlåste endringer i immunsystemet.   I tillegg har pasientene som kommer til Modum bad gått igjennom en eller flere runder med behandling tidligere, uten å bli friske.   Kanskje vil det da ta mye lenger tid å justere systemet tilbake hos disse menneskene.   Det kan også tenkes at det er svært vanskelig å slå ned betennelsen hos mennesker med PTSD bare ved hjelp av samtaleterapi.   Bedre behandling - I framtida kan det være en tanke å prøve immundempende medisiner sammen med psykoterapi, sier Toft.   Han håper å kunne gjøre mer forskning på sammenhengen mellom PTSD og immunsystemet etter hvert. Forskeren sitter for øyeblikket på data fra en oppfølging av 89 av pasientene et år etter undersøkelsen. Men disse har han ikke fått anledning til å analysere ennå.   Reitan maner også til mer forskning. Både for å se om andre studier finner det samme og for å finne ut hva som skjer med pasientene på sikt.   Etter hvert kan ny kunnskap om sammenhengen mellom immunsystemet og psykisk sykdom forhåpentligvis føre til mer effektiv handling for mennesker med psykiske problemer.
  15. https://www.sciencedaily.com/releases/2018/08/180831110422.htm Humans constantly experience an ever-changing stream of subjective feelings that is only interrupted during sleep and deep unconsciousness. Finnish researches show how the subjective feelings map into five major categories: positive emotions, negative emotions, cognitive functions, somatic states, and illnesses. All these feelings were imbued with strong bodily sensations. "These results show that conscious feelings stem from bodily feedback. Although consciousness emerges due to brain function and we experience our consciousness to be "housed" in the brain, bodily feedback contributes significantly to a wide variety of subjective feelings," tells Associate Professor Lauri Nummenmaa from Turku PET Centre. According to the researchers, emotions vividly colour all our feelings as pleasant or unpleasant. It is possible that during evolution, consciousness has originally emerged to inform the organisms and others around about tissue damage and well-being. This development may have paved for the emergence of language, thinking and reasoning. "Subjective well-being is an important determinant of our prosperity, and pain and negative emotions are intimately linked with multiple somatic and psychological illnesses. Our findings help to understand how illnesses and bodily states in general influence our subjective well-being. Importantly, they also demonstrate the strong embodiment of cognitive and emotional states," says Nummenmaa. The study was conducted in the form of an online questionnaire in which more than 1,000 people participated. The participants first evaluated a total of 100 feeling states in terms of how much they are experienced in the body and mind, and how emotional and controllable they are. Next, they also evaluated how similar the feelings are with respect to each other, and whereabouts in the body they are felt. Story Source: Materials provided by University of Turku. Note: Content may be edited for style and length. Journal Reference: Lauri Nummenmaa, Riitta Hari, Jari K. Hietanen, Enrico Glerean. Maps of subjective feelings. Proceedings of the National Academy of Sciences, 2018; 201807390 DOI: 10.1073/pnas.1807390115
  16. http://www.uu.se/en/news-media/press-releases/press-release/?id=4418&area=3,8&typ=pm&lang=en In a new study, researchers at Uppsala University now demonstrate that one night of sleep loss has a tissue-specific impact on the regulation of gene expression and metabolism in humans. This may explain how shift work and chronic sleep loss impairs our metabolism and adversely affects our body composition. The study is published in the scientific journal Science Advances. http://advances.sciencemag.org/content/4/8/eaar8590 Epidemiological studies have shown that the risk for obesity and type 2 diabetes is elevated in those who suffer from chronic sleep loss or who carry out shift work. Other studies have shown an association between disrupted sleep and adverse weight gain, in which fat accumulation is increased at the same time as the muscle mass is reduced – a combination that in and of itself has been associated with numerous adverse health consequences. Researchers from Uppsala and other groups have in earlier studies shown that metabolic functions that are regulated by e.g. skeletal muscle and adipose tissue are adversely affected by disrupted sleep and circadian rhythms. However, until now it has remained unknown whether sleep loss per se can cause molecular changes at the tissue level that can confer an increased risk of adverse weight gain. In the new study, the researchers studied 15 healthy normal-weight individuals who participated in two in-lab sessions in which activity and meal patterns were highly standardised. In randomised order, the participants slept a normal night of sleep (over eight hours) during one session, and were instead kept awake the entire night during the other session. The morning after each night-time intervention, small tissue samples (biopsies) were taken from the participants’ subcutaneous fat and skeletal muscle. These two tissues often exhibit disrupted metabolism in conditions such as obesity and diabetes. At the same time in the morning, blood samples were also taken to enable a comparison across tissue compartments of a number of metabolites. These metabolites comprise sugar molecules, as well as different fatty and amino acids. The tissue samples were used for multiple molecular analyses, which first of all revealed that the sleep loss condition resulted in a tissue-specific change in DNA methylation, one form of mechanism that regulates gene expression. DNA methylation is a so-called epigenetic modification that is involved in regulating how the genes of each cell in the body are turned on or off, and is impacted by both hereditary as well as environmental factors, such as physical exercise. “Our research group were the first to demonstrate that acute sleep loss in and of itself results in epigenetic changes in the so-called clock genes that within each tissue regulate its circadian rhythm. Our new findings indicate that sleep loss causes tissue-specific changes to the degree of DNA methylation in genes spread throughout the human genome. Our parallel analysis of both muscle and adipose tissue further enabled us to reveal that DNA methylation is not regulated similarly in these tissues in response to acute sleep loss,” says Jonathan Cedernaes who led the study. “It is interesting that we saw changes in DNA methylation only in adipose tissue, and specifically for genes that have also been shown to be altered at the DNA methylation level in metabolic conditions such as obesity and type 2 diabetes. Epigenetic modifications are thought to be able to confer a sort of metabolic “memory” that can regulate how metabolic programmes operate over longer time periods. We therefore think that the changes we have observed in our new study can constitute another piece of the puzzle of how chronic disruption of sleep and circadian rhythms may impact the risk of developing for example obesity,” notes Jonathan Cedernaes. Further analyses of e.g. gene and protein expression demonstrated that the response as a result of wakefulness differed between skeletal muscle and adipose tissue. The researchers say that the period of wakefulness simulates the overnight wakefulness period of many shift workers assigned to nightwork. A possible explanation for why the two tissues respond in the observed manner could be that overnight wakefulness periods exert a tissue-specific effect on tissues’ circadian rhythm, resulting in misalignment between these rhythms. This is something that the researchers found preliminary support for also in this study, as well as in an earlier similar but smaller study. “In the present study we observed molecular signatures of increased inflammation across tissues in response to sleep loss. However, we also saw specific molecular signatures that indicate that the adipose tissue is attempting to increase its capacity to store fat following sleep loss, whereas we instead observed signs indicating concomitant breakdown of skeletal muscle proteins in the skeletal muscle, in what’s also known as catabolism. We also noted changes in skeletal muscle levels of proteins involved handling blood glucose, and this could help explain why the participants’ glucose sensitivity was impaired following sleep loss. Taken together, these observations may provide at least partial mechanistic insight as to why chronic sleep loss and shift work can increase the risk of adverse weight gain as well as the risk of type 2 diabetes,” says Jonathan Cedernaes. The researchers have only studied the effect of one night of sleep loss, and therefore do not know how other forms of sleep disruption of circadian misalignment would have affected the participants’ tissue metabolism. “It will be interesting to investigate to what extent one or more nights of recovery sleep can normalise the metabolic changes that we observe at the tissue level as a result of sleep loss. Diet and exercise are factors that can also alter DNA methylation, and these factors can thus possibly be used to counteract adverse metabolic effects of sleep loss,” says Jonathan Cedernaes.
  17. Tabu: Tennene Hentet fra: http://psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=513250&a=2 Psykologene og samfunnet må utforske omfanget og konsekvensene av dårlig tannhelse, mener psykologspesialister som jobber med tilrettelagte tannhelsetilbud. Pasienter med store tannbehandlingsbehov må frem i den kollektive terapeutiske bevisstheten, mener psykologspesialister. Det er mennesker som ikke klarer nærhet til andre, eller som ikke deltar på foreldremøter på grunn av skammen over egen munnhelse. Det er mennesker som ikke klemmer barna sine på grunn av smerter i munnen, eller som heller trekker egne tenner enn å oppsøke tannbehandling. Det er mennesker som kun jobber natt for å slippe å vise frem tennene sine i dagslys. Det forteller psykologspesialist Lena Myran. Hun er ansatt ved Tannhelsetjenestens kompetansesenter Midt-Norge, der hun er teamleder for tilrettelagt tannhelsetilbud (TOO) for mennesker som er utsatt for tortur, overgrep og vold i nære relasjoner eller har odontofobi. Tverrfaglige behandlerteam med tannlege og psykolog ble opprettet i etterkant av en rapport fra Helsedirektoratet i 2010 om tilrettelagte tannhelsetilbud. Nå finnes tverrfaglige team i alle fylker. Rundt 20 psykologer jobber nå med dette. En annen av disse er Therese Varvin Fredriksen. – På tannklinikken møter jeg gjerne pasienter som har unngått tannbehandling i flere tiår på grunn av tannbehandlingsangst. Jeg møter både «Jørgen Hattemaker» og «Kong Salomo», forteller Fredriksen, som også er med i et forskningsprosjekt om tannbehandling og overgrepsutsatte. Resten av tiden bruker hun på undervisning og fagutvikling regionalt og nasjonalt. Mennesker med overgrepserfaringer er ofte mest redd for sine egne reaksjoner i møte med en triggende situasjon, som tannbehandlingssituasjonen, forteller psykolog Åshild Nupen ved Tannhelsetjenestenes kompetansesenter Øst. I region Øst jobber de mye med det Nupen kaller å traumesensitivisere eksponeringsbehandling. – Vi møter mange mennesker med komplekse traumer og dissosiasjonsproblematikk. Sammen øver vi på at de skal kunne legge merke til og tåle sine egne reaksjoner på tannbehandlingsrommet, forklarer Nupen. Tannhelsesekretær Sissel Hjelmen Aasan, pedodontist Runa Das og psykolog og prosjektleder Ingrid Elevine Berg Johnsen er landets første tverrfaglige team som jobber med å hjelpe barn som har angst for tannbehandling. – BØR INN I PAKKEFORLØPENE Psykologspesialist Lena Myran har klinisk ansvar for utredning og diagnostisering av pasienter henvist til TOO, i tillegg til tverrfaglig angstbehandling av pasienter som tilfredsstiller kriteriene for inklusjon i prosjektet. Hun har samtidig et overordnet ansvar i Midt-Norge for psykologfaglig utvikling og opplæring av tannhelsepersonell, både i klinisk og teoretisk psykologi til tannhelsetjenesten. – Det er mye smerte, skam og liv på vent på grunn av dårlig tannhelse. Det er et tabubelagt og lite tematisert folkehelseproblem, skriver Myran i en e-post til Psykologtidsskriftet. Hun mener psykologene og samfunnet har en jobb å gjøre med å utforske omfanget og konsekvensene av dårlig tannhelse. – Pasienter med store tannbehandlingsbehov må frem i den kollektive terapeutiske bevisstheten, sier Myran og får støtte fra psykologspesialist Jostein Lein. Han jobber i TOO-team i Nordre Trøndelag i 20 prosent stilling. Til daglig jobber han i psykisk helsevern. – Psykologen må spørre om pasienten har vansker med å gå til tannlegen. Dette bør bli en del av det nasjonale pakkeforløpet, som en del av standard vurdering, mener Lein, som også oppfordrer psykologer i psykisk helsevern og i kommunene til å henvise til TOO-team. INTERVENSJONENE FUNGERER Jostein Lein er selv med på en samtale for å vurdere om pasienten skal ha TOO-behandling. Han er også med på psykoedukasjon om angst og traumereaksjoner. Behandlingen er eksponeringsterapi og varer i omtrent 5–10 timer. – Det varierer i hvor stor grad psykologen er med på eksponeringsterapi. Selv er jeg med i de tilfellene der pasienten har sterke emosjoner. Tannlege og professor Tiril Willumsen har skrevet doktorgrad om intervensjonene i TOO-behandling, legger Lein til. – Det er forsket på dette. Intervensjonene fungerer. Men det er en svakhet at vi ikke vet så mye om hvem pasientene er. Dette har Helsedirektoratet lovet å finne mer ut av, i tillegg til blant annet å evaluere effekt av behandlingen, sier Lein. 65 MILLIONER Seniorrådgiver og tannlege Ragnhild Elin Nordengen i Helsedirektoratet opplyser at budsjettet for tilskuddsordningen Tannhelsetilbud til tortur- og overgrepsutsatte og personer med odontofobi (TOO) er på 65 millioner kroner i år. Helsedirektoratet har foreslått overfor Helse- og omsorgsdepartementet å øke beløpet neste år. – Det er ventelister for TOO-behandling. Det er behov for mer penger slik at tilbudet som er etablert i alle fylker, kan bygges ut så raskt som mulig, sier Nordengen, som understreker at TOO-prosjektet er en suksess. Hun opplyser at hittil har 3 300 personer fullført behandling, og at bare 5–6 prosent av dem som henvises, vurderes til ikke å være kvalifisert for tilbudet. – Tilbakemeldingene til oss er at pasientene er glad for å få dette tilbudet. Ordningen med psykolog i tverrfaglig team har vært helt nødvendig for behandlingen, og psykologer bør være med i alle deler av dette, også i kunnskapsutvikling, forskning og metodeutviklingen på området, sier Nordengen. – BANEBRYTENDE Også psykologspesialist Lena Myran framhever samarbeidet på tvers av profesjoner. – Det er ganske nytt og banebrytende innenfor psykologisk og odontologisk virksomhet. Innenfor de fleste disipliner der man jobber med mennesker, er det nyttig med økt psykologisk kompetanse for å styrke relasjonsforståelse, traumesensitivitet og kommunikasjonsferdigheter. Psykologisk kunnskap er virkemiddelet som gjør at helsearbeideren forstår reaksjonene til «den vanskelige pasienten», at de klarer å kommunisere dette til pasienten slik at man kan tilby tilpasset behandling. Dette gjør begge parter tryggere i relasjonen. Psykologisk kunnskap er det som gjør at helsearbeideren omtaler krevende pasienter som redde eller traumatiserte, og ikke lenger som «vanskelige». POLITIKK TOO er for voksne, tilsvarende behandlingstilbud finnes foreløpig ikke for barn. Psykolog Ingrid Berg Johnsen er initiativtaker til og leder for fagutviklings- og forskningsprosjektet Trygge barn i tannbehandling (TBIT), i samarbeid med blant annet Karolinska Institutet i Stockholm og NTNU. Samtidig jobber hun i landets eneste team som er spesifikt rettet mot barn og unge. – Det er underlig at det ikke finnes et tilsvarende tilbud om tilrettelagt tannbehandling for barn, slik som TOO er for voksne, sier Johnsen til Psykologtidsskriftet. Hun mener det må bli en politisk satsing på tiltak tidlig, for å forebygge tannbehandlingsangst og forhindre at mennesker havner i TOO-behandling senere. – Tannhelsetjenesten er også i en unik posisjon til å oppdage barn som er utsatt for mishandling eller andre typer alvorlig omsorgssvikt, og et flerfaglig samarbeid vil gjøre tjenesten enda bedre rustet til å se og ivareta de aller mest sårbare barna. Jeg tror psykologer har mye å bidra med i tannhelsetjenesten, både med tanke på forebygging, angstbehandling og folkehelsearbeid. Men jeg vet ikke hvor lett det er å rekruttere psykologer hit. Selv kan jeg varmt anbefale det. Tverrfaglig tannhelsetilbud TOO er et tilrettelagt tannhelsetilbud til tortur- og overgrepsutsatte voksne og voksne personer med odontofobi. Tverrfaglige behandlerteam i den offentlige tannhelsetjenesten finnes nå i alle fylker. Teamene består av psykolog, tannlege og annet tannhelsepersonell. Samarbeidspartnere er regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), sentre mot incest, DPS, psykologer, fastleger og annet helsepersonell, og universiteter og andre relevante fagmiljøer. Trygge barn i tannbehandling (TBIT) er tverrfaglig behandling og forebygging av tannbehandlingsangst hos barn og ungdom. TBIT-prosjektet er et nyoppstartet fagutviklingsprosjekt ved Tannhelsetjenestens kompetansesenter Midt-Norge. Prosjektet er det første i sitt slag i landet.
  18. Jo det är manuellt godkännande av medlemmar ja, så vi slipper spambotar Men du får ett automatiskt email så fort vi har godkänt dig du borde ha fått det mailet nu för nån sekund sen
  19. Hei Jeg har prøvd flere ganger å registrere meg som medlem men går ikke gjennom sikkerhetssjekken. Leser at på grunn av spam så er dere nødt til å godkjenne medlemmer manuelt. Hvordan vet jeg når og om dere har mottat min innmeldelse? Hanne
  20. Langtidsvirkninger av barndomstraumer   Hentet fra: http://psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=497309&a=3   Barndomstraumer er en risikofaktor for alvorlig sykdomsforløp ved psykose. DE SISTE TIÅRENE har det kommet en mengde forskningsartikler som viser at alvorlige psykiske lidelser som schizofreni og bipolar lidelse er arvelige sykdommer basert på en rekke gener – såkalt polygenetiske lidelser. Allikevel forklarer disse genene kun en liten del av de alvorlige lidelsene. Andre faktorer – trolig i kombinasjon med sårbarhetsgener – ser ut til å være bidragsytere til utviklingen av en alvorlig psykisk lidelse. En slik faktor er barndomstraumer. Store studier har påvist at barndomstraumer tredobler sjansen for å utvikle en psykotisk lidelse, og at lidelsen vedvarer over tid (Aas et al., 2016; Varese et al., 2012). Evidensen for å slå fast denne kliniske erfaringen har tidligere manglet. Ved Norment K.G Jebsen senter for psykoseforskning har vi gjennom flere studier kartlagt forekomst av barndomstraumer ved alvorlige psykiske lidelser. I tillegg har vi begynt å undersøke hvilke mekanismer som kan ligge til grunn for sammenhengen mellom barndomstraumer og utvikling av alvorlige psykiske sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse senere i livet.   Forekomst av barndomstraumer Ferske tall fra vår forskningsgruppe i Oslo viser at så mange som rundt halvparten av pasientene med en psykotisk eller bipolar lidelse rapporterer om alvorlige barndomstraumer, sammenlignet med ti prosent av kontrollgruppen bestående av friske personer (Church, 2017). Basert på litteraturen forventet vi riktignok at pasientgruppen ville rapportere om mer barndomstraumer enn kontrollgruppen, men forskjellene var enda tydeligere enn forventet og uavhengig av minimeringsstil (spørsmål som tar sikte på å luke ut underrapportering). Funnene er i tråd med store befolkningsbaserte studier der man har funnet en sammenheng mellom misbruk i barndommen og psykose- eller psykoselignende symptomer i voksenlivet. Særlig gjelder dette symptomer som hallusinasjoner (Bebbington et al., 2004).   Behandlere bør kartlegge barndomstraumer ved psykose eller bipolar lidelse Våre forskningsfunn viser at emosjonelle traumer og omsorgssvikt er minst like viktige som seksuelle traumer ved bipolar lidelse. I en studie vi nylig publiserte med en forskningsgruppe fra Paris, fant vi at deltagere med bipolar lidelse med emosjonelle traumer hadde tidligere sykdomsdebut, høyere risiko for selvmordsforsøk og flere depressive og maniske episoder sammenlignet med pasienter med bipolar lidelse som ikke rapporterte om emosjonelle traumer. Opp til 30 % av pasientene i studien rapporterte om alvorlig emosjonell traumatisering (Etain et al., 2013).   Mekanismer Mye tyder på at barndomstraumer er med på å «omprogrammere» biologiske systemer (epigenetikk), noe som kan gi langvarige forandringer i stress-systemet (hypothalamus-hypofyse-binyre-HPA-aksen) og endret emosjonsregulering (Aas, Aminoff, et al., 2014; Heim, Newport, Mletzko, Miller, & Nemeroff, 2008). Disse epigenetiske endringene kan gi økt risiko for å utvikle en alvorlig psykisk lidelse hos genetisk sårbare individer (Aas, Dazzan, et al., 2014; Aas et al., 2012; Aas et al., 2013; Pruessner, Cullen, Aas, & Walker, 2016), men mer forskning trengs på dette feltet. Forskingsprosjektet «Stress Under Skin» som jeg leder ved Norment senter for psykose, kan på lengre sikt gi ny kunnskap om mekanismene bak barndomstraumer som risikofaktor ved psykose. Ved hjelp av hårprøver måler vi blant annet stresshormonet kortisol hos voksne individer med psykose, bipolar lidelse og friske kontroller, for å undersøke mulige langtidsvirkninger av barndomstraumer på den biologiske stressresponsen.   Barndomstraumer og sykdomsforløp Å kunne forutsi hvilke pasienter som er mer utsatt for å få et kronisk sykdomsforløp, har stor klinisk betydning. Ferske studier viser at psykosepasienter med barndomstraumer har økt risiko for dårligere funksjon over tid sammenlignet med psykosepasienter uten barndomstraumer. I en av våre nylig publiserte artikler, der 96 pasienter med førstgangspsykose deltok, viser vi at pasienter som rapporterte om barndomstraumer, har mer alvorlige symptomer, spesielt depressive symptomer, både innen første året av behandling av førstegangspsykose og ved neste undersøkelse etter ett år sammenlignet med pasienter uten barndomstraumer (Aas et al., 2016). På gruppenivå forbedret begge pasientgruppene seg etter ett år med behandling, men pasientene med barndomstraumer hadde dårligere fungering, det vil si lavere skåre på GAF, på begge test-tidspunktene. I tillegg til å ha lavere fungering på begge utredningspunktene hadde pasientene med barndomstraumer en slakere forbedringskurve over tid, noe som kan indikere at denne gruppen er særlig sårbar for en langsiktig alvorlig lidelse.   Det bør nevnes at en svakhet med studier på barndomstraumer hos voksne er at en undersøker hendelser som ligger langt tilbake i tid, noe som kan påvirke svarenes reliabilitet.   Traumer og behandling Kunnskap om forholdet mellom barndomstraumer og den økte risikoen for å utvikle en alvorlig psykisk lidelse, kombinert med mer alvorlig sykdomsbilde over tid, har viktige kliniske implikasjoner. Behandlere bør kartlegge barndomstraumer ved psykose eller bipolar lidelse og i tidlig-intervensjonsprogrammer er det viktig at pasienter med barndomstraumer kartlegges. Selv om barndomstraumer har blitt satt på kartet de siste årene, viser litteratur at barndomstraumer ofte ikke har blitt undersøkt ordentlig i klinikken (Read & Fraser, 1998). Dette har muligens blitt noe bedre de siste årene.   Eksempel på behandling av pasienter med psykoselidelser og barndomstraumer kan være å arbeide direkte med den dissosiative opplevelsen som ofte er knyttet til traumet, ved hjelp av psykologiske teknikker og mestringsstrategier, i tillegg til vanlig standardisert behandling. Her trengs det imidlertid mer forskning. I forskningen fremover blir det viktig å gå mer i dybden for å undersøke linken mellom opplevd stress og traumer i barndommen og økt risiko for å utvikle psykopatologi i voksen alder. Forstår vi mer av hvem som er sårbare, og hvordan miljø interagerer med genetisk utgangspunkt, kan vi på lengre sikt gi bedre behandling til disse pasientene.   Hva sier forskningen? 50 % av psykose- og bipolarpasienter rapporterer alvorlige barndomstraumer sammenlignet med 10 % av friske individer. Pasienter med psykose- og bipolar lidelse som rapporterer barndomstraumer, har en mer kompleks og alvorlig lidelse.
  21. Fører medieomtale til at ofre traumatiseres på ny?   Hentet fra: http://psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=262180&a=4#m262191   Medieomtale av overgrep og traumatiserende hendelser gis ikke sjelden oppslag i media. Hvordan virker slike oppslag på ofrene – er de til hjelp eller til skade?   En avis brakte for en tid siden historien om en person som følte seg traumatisert på nytt da overgrepet vedkommende var blitt utsatt for, ble omtalt i media. Det tyder på at medieomtale kan virke retraumatiserende. Det fins mye kunnskap om posttraumatiske reaksjoner, men lite systematisk forskning omkring virkningen av oppmerksomhet fra media på ofrene.   I en artikkel i Europan Psychologist skriver to sveitsiske psykologer at det er to motstridende hypoteser om virkningen av omtale i media. Den ene sier at medieomtale vanligvis vil føre til fornyet traumatisering som kan gjøre det vanskeligere for ofrene å komme over hendelsen. Den andre hypotesen sier tvert imot at oppmerksomheten fra media innebærer en sosial anerkjennelse og en form for positiv støtte som vanligvis vil gjøre det lettere for ofrene å legge hendelsen bak seg.   De to forskerne gjennomførte en longitudinell undersøkelse. Deltakerne ble rekruttert via den tyske organisasjonen Weisser Ring, som yter juridisk hjelp til ofre for overgrep. Deltakerne fikk tilsendt en rekke spørreskjemaer. Første datainnsamling skjedde ca. fem måneder etter den traumatiske hendelsen. Det kunne være snakk om overfall og ran med eller uten våpen, samt vold fra partner. 47 prosent av deltakerne rapporterte at de hadde lest, hørt på eller sett minst en rapport i media om hendelsen de hadde vært utsatt for. I denne gruppen uttalte nesten to tredeler at hendelsen var beskrevet mer eller mindre korrekte og dekkende. Ikke desto mindre var reaksjonene på medieomtalen negativ; 66 prosent rapporterte at de ble triste, 48 prosent at de ble redde. Få ofre rapporterte positive reaksjoner på omtalen i media. Reaksjonene var dessuten klart mer negative for den gruppen som hadde opplevd medieomtalen som ukorrekt.   Ut fra hva deltakerne kunne beskrive av negative reaksjoner, mente forskerne at det var tegn som tydet på at det, i enkelte tilfeller, kan være på sin plass å snakke om re-traumatisering. De fant nemlig et moderat sammenfall av rapporterte negative reaksjoner og svar på et spørreskjema for måling av posttraumatisk symptomer. Imidlertid var det ingen forskjell i posttraumatiske symptomer mellom gruppen som hadde fått medieomtale, og gruppen uten omtale.   Neste datainnsamling skjedde seks måneder senere. Her fant man heller ingen forskjell mellom de to gruppene med hensyn på posttraumatisk belastning. Det moderate sammenfallet av rapporterte negative reaksjoner og posttraumatisk symptomer var også mindre påtakelig på dette tidspunktet.   Forskerne konkluderer med at resultatene fra undersøkelsen ikke gir støtte til hypotesen om at mediedekning er til hjelp for ofre for traumatiserende hendelser, i og med at positive reaksjoner på slik dekning var sjeldne. Ofre som hadde fått omtale i media, hadde det heller ikke bedre seks måneder etter første dataopptak. Resultatene ga dessuten bare delvis støtte til den andre hypotesen. Riktig nok var det mange som hadde reagert negativt på medieomtalen, men det var ingen tegn på at dette ga seg utslag i mer posttraumatisk belastning på noe sikt. Forskerne anbefaler imidlertid media til å utvise forsiktighet når de omtaler overgrep, i og med at enkelte ofre kan få sine reaksjoner forverret.
  22. https://www.sciencedaily.com/releases/2018/06/180614213824.htm Date: June 14, 2018 Source: Ecole Polytechnique Fédérale de Lausanne Summary: Neuroscientists have located the cells that help reprogram long-lasting memories of traumatic experiences towards safety, a first in neuroscience. The neurons that rewrite traumatic memories Memories of traumatic experiences can lead to mental health issues such as post-traumatic stress disorder (PTSD), which can destroy a person's life. It is currently estimated that almost a third of all people will suffer from fear- or stress-related disorders at one point in their lives. Now, a new study shows -- at the cellular level -- how therapy can treat even long-term memories of trauma. "Our findings shed, for the first time, light onto the processes that underlie the successful treatment of traumatic memories," says EPFL Professor Johannes Gräff, whose lab carried out the study. In the field of treating traumatic memories there has been a long-debated question of whether fear attenuation involves the suppression of the original memory trace of fear by a new memory trace of safety or the rewriting of the original fear trace towards safety. Part of the debate has to do with the fact that we still don't understand exactly how neurons store memories in general. Although they don't exclude suppression, the findings from this study show for the first time the importance of rewriting in treating traumatic memories. Research in this area focuses on understanding the brain's capacity to reduce traumatic memories, but surprisingly few studies have investigated treatment options for attenuating long-lasting trauma (aka "remote fear") in animal models. The EPFL scientists found that remote fear attenuation in the brain is connected to the activity of the same group of neurons that are also involved in storing these memories. Working with mice, the scientists have located these neurons in the brain's dentate gyrus, an area of the hippocampus that is involved in the encoding, recall, and the reduction of fear. The mice used in the study are genetically modified to carry a "reporter" gene that produces an identifiable and measurable signal, e.g. a fluorescent protein, following neuronal activity. Using a fear-training exercise that produces long-lasting traumatic memories, the scientists first identified the subpopulation of neurons in the dentate gyrus that are involved in storing long-term traumatic memories. The mice then underwent fear-reducing training, which resembles exposure-based therapy in humans -- the most efficient form of trauma therapy in humans today. Surprisingly, when the researchers looked again into the brain of the mice, some of the neurons active at recalling the traumatic memories were still active when the animals no longer showed fear. Importantly, the less the mice were scared, the more cells became reactivated. This was a first hint that the same population of neurons may be involved in storing and attenuating traumatic memories. The researchers then reduced the excitability of the recall neurons during the exposure therapy and found that the mice showed poorer fear reduction compared to controls. But when they reduced the excitability of other neurons in the dentate gyrus, there was no such effect, showing that the recall neurons in the dentate gyrus are crucial for fear attenuation. Finally, when the researchers enhanced the excitability of these recall neurons during the therapeutic intervention, they found that the mice showed improved fear reduction. Thus, they concluded that attenuating remote fear memories depends on the continued activity of the neurons they identified in the dentate gyrus. Story Source: Materials provided by Ecole Polytechnique Fédérale de Lausanne. Note: Content may be edited for style and length. Journal Reference: Ossama Khalaf, Siegfried Resch, Lucie Dixsaut, Victoire Gorden, Liliane Glauser, Johannes Gräff. Reactivation of recall-induced neurons contributes to remote fear memory attenuation. Science, 2018; 360 (6394): 1239 DOI: 10.1126/science.aas9875
  23. When learning something new, there are instances where trial and error helps rather than hinders, according to recent findings by Baycrest researchers Date: June 11, 2018 Source: Baycrest Centre for Geriatric Care Summary: Contrary to popular belief, when a person makes a mistake while learning, it improves their memory for the right information, but only if the error is close to the correct answer, according to a new study. Making mistakes while studying actually helps you learn better When learning something new, there are instances where trial and error helps rather than hinders, according to recent findings by Baycrest researchers. Contrary to popular belief, when a person makes a mistake while learning, it improves their memory for the right information, but only if the error is close to the correct answer, according to a study published in the journal, Memory. "Our research found evidence that mistakes that are a 'near miss' can help a person learn the information better than if no errors were made at all," says Dr. Nicole Anderson, senior author on the paper and senior scientist at Baycrest's Rotman Research Institute. "These types of errors can serve as stepping stones to remembering the right answer. But if the error made is a wild guess and out in left field, then a person does not learn the correct information as easily." These findings could help with improving education for not only younger adults, but also late-life learners. In one of the studies reported in the paper, researchers recruited 32 young adults with no Spanish background to guess the English definition of certain Spanish words. The Spanish words selected either resembled an English word with a similar meaning (such as careera, which means degree) or the word looked like an English word, but meant something different (such as carpeta, which resembles carpet, but means folder). Participants were shown the Spanish words and asked to guess its meaning. Then, they were briefly shown the correct translation, before being shown another Spanish word. After repeating this process with 16 Spanish words, participants had a short break before their memory for the translations was tested. Researchers found that people were better able to remember the correct translations for Spanish words that were similar to the English word. They had greater difficulty recalling the meaning for words that looked misleading. "Based on these findings, someone studying for an exam should only take practice quizzes after reviewing the material," says Dr. Anderson, who is also an associate professor of psychology and psychiatry at the University of Toronto. "If a person takes a practice test and is unfamiliar with the content, they risk making guesses that are nowhere near the right answer. This could make it harder for them to learn the correct information later." Even if a person makes a mistake while testing themselves, as long as their error is close to the right answer, they're more likely to remember the right information, adds Dr. Anderson. As next steps, the team is studying the brain activity of people when they make "near miss" and "out in left field" types of errors during learning. Their work strives to uncover how these different mistakes impact a person's brain function when they try to remember the correct information. Story Source: Materials provided by Baycrest Centre for Geriatric Care. Note: Content may be edited for style and length. Journal Reference: Andrée-Ann Cyr, Nicole D. Anderson. Learning from your mistakes: does it matter if you’re out in left foot, I mean field? Memory, 2018; 1 DOI: 10.1080/09658211.2018.1464189
  1. Load more activity

Leveregler

Du skal ikke plage andre,
du skal være grei og snill.
Og forøvrig kan du gjøre som du vil.

(Thorbjørn Egners "Kardemommeby")
"Å være forsiktig er bedre enn å be om unnskyldning"
(Engelsk ordtak)

"Det vi får bevisstgjort, kan vi ofte gjøre noe med.
Det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss"
(Johnsen Gordon)
"Jeg ønsker å akseptere alle mine følelser, ikke fordi de er gode eller dårlige, riktige eller gale, men fordi de eksisterer og derfor er virkelige!"
(Karsten Isachsen)

"Vil en forfølge angsten og ikke la den herske, får en gå til de stedene hvor den bor"
(Aksel Sandemose)